HR-1994-1450-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-19 |
| Publisert: | HR-1994-01450s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01450, jnr. 670/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §166, §185, §388 |
Kjæremålet gjelder fortsatt varetektsfengsling.
Bergen forhørsrett avsa den 15 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1957, kan fortsatt holdes i varetekt til 07. september 1994, 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
Bergen politikammer hadde samme dag fremstilt siktede for forhørsretten med begjæring om fengslingsforlengelse i inntil 12 uker under påberopelse av gjentagelsesfare, jf straffeprosessloven §171 nr 3, og under henvisning til siktelse av 2 mars 1994, som omfatter to tilfeller av legemsbeskadigelse med kniv, samt ett tilfelle av trusler, forøvet i oktober/november 1993.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som den 22 juni 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3.
Det anføres at lagmannsretten har lagt for streng norm til grunn i relasjon til vurderingen av gjentagelsesfaren. Når det gjelder gjentagelsesfaren hevdes det at det ikke er slik kvalifisert gjentagelsesfare for nye straffbare handlinger som retten har lagt til grunn.
A anfører videre at loven er anvendt uriktig når man i realiteten begrunner varetektsfengslingen med behovet for å kunne gjennomføre den judisielle observasjon.
Det må dessuten være feil når retten har funnet at straffeprosessloven §185 første ledd fjerde setning i denne sak er anvendelig for å fastsette fengslingsfristen utover fire uker. For den del av fengslingsfristen som overstiger fire uker, antas bruken av varetekt begrunnet med at det skal gjennomføres judisiell observasjon. Da det etter omstendighetene ikke er tilstrekkelig å anvende varetektsfengsel, kan begrunnelsen for varetektsfengslingen ikke være hjemlet i straffeprosessloven §185 fjerde setning, jf "andre særlige omstendigheter". Dersom det virkelig var behov for å gjøre bruk av fengsel for å få gjennomført den judisielle observasjon, måtte dette vurderes i forhold til bestemmelsene i straffeprosessloven §166.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har funnet at det foreligger en kvalifisert fare for at siktede vil begå nye straffbare handlinger dersom han løslates. Dette har retten nærmere begrunnet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har forstått straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 uriktig. Den konkrete vurdering av gjentagelsesfaren kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten for øvrig har gjort seg skyldig i noen lovtolkingsfeil, eller at det er feil ved saksbehandlingen. Når det gjelder fengslingstidens lengde, forstår utvalget kjennelsen slik at lagmannsretten ikke finner grunn til å vurdere spørsmålet om gjentagelsesfare og nødvendigheten av fengsling på nytt før de sakkyndiges uttalelse foreligger, idet fengslingsgrunnen antas å ville foreligge helt frem til dette tidspunkt. Utvalget kan ikke se at begrunnelsen for bruk av varetektsfengsel i realiteten er behovet for å få gjennomført den judisielle observasjon.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.