HR-1994-1481-S - Rt-1994-966
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-25 |
| Publisert: | HR-1994-01481-S - Rt-1994-966 (306-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01481 S, jnr. 705/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981), Straffeloven (1902) §147, §257, §260, Straffeprosessloven (1981) §171, §175, §184, §185, §242, §388 |
Oslo politikammer begjærte den 24 juni 1994 A, født xx.xx.1954, varetektsfengslet for inntil 6 uker under henvisning til straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 3. I fengslingsbegjæringen viste politiet bl.a. til at det forelå fire tiltalebeslutninger mot siktede i tiden fra 1991 til 1994 for saker som ikke var pådømt, og at han tidligere var domfelt 16 ganger. Det ble videre vist til Oslo forhørsretts kjennelse av 18 november 1993 som gjaldt begjæring om varetektsfengsling av siktede på grunnlag av de forhold tiltalebeslutningene gjelder, og der siktede ble løslatt mot meldeplikt. Politiet opplyste at siden dette er siktede anmeldt for 16 nye forhold. Vedrørende kravet om skjellig grunn til mistanke viste politiet til sakens dokumenter, uten at det var utarbeidet formell siktelse.
Oslo forhørsrett avsa den 24 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"Siktede A, født xx.xx.1954 blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 5. august 1994."
Av kjennelsen fremgår at forhørsretten fant at det var skjellig grunn til mistanke mot siktede for 8 straffbare forhold - overtredelse av straffeloven §260, §257, §147 m.v. - og at fengsling ble ansett påkrevd på grunn av gjentagelsesfare.
Siktede påkjærte kjennelsen til lagmannsretten. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 15 juli 1994 ble kjæremålet forkastet.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling. I kjæremålet er det særlig anført:
Det forelå ved fengslingsmøtet ingen siktelse som forhørsretten kunne ta standpunkt til. Forhørsretten har ved gjennomgang av saken tatt stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke mot siktede i forhold til de enkelte anmeldelser. Dette er en saksbehandlingsfeil idet siktelser skal utarbeides av politiet. Det er vist til kjennelse i Rt-1990-1197. Det er uklart om lagmannsretten mener at en muntlig siktelse fra politiet er tilstrekkelig. Det er ikke holdepunkter for lagmannsrettens oppfatning. Det ble dessuten ikke presentert noen "muntlig siktelse" fra politiet i rettsmøtet for forhørsretten. Det anføres å være en saksbehandlingsfeil at det var forhørsrettsdommeren som foretok henføring av forholdene under straffebestemmelser m.v. i rettsmøtet.
Det er videre en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har vist til at det nå foreligger en siktelse av 6 juli 1994, idet denne ikke har vært forelagt siktede eller forsvarer. Det påberopes ikke at denne siktelsen har vært noen del av lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag.
Når det gjelder de foreliggende tiltalebeslutninger, fremgår det av lagmannsrettens kjennelse at disse ikke er tatt i betraktning ved avgjørelsen av fengslingsspørsmålet. Med dette som utgangspunkt kan det neppe sies å være en saksbehandlingsfeil av betydning for resultatet at påtalemyndigheten ikke har fremlagt samtlige dokumenter i disse sakene. Men når det i påtegning til forhørsretten ble vist til disse tiltalebeslutningene, var det en saksbehandlingsfeil at dokumentene ikke ble fremlagt, jf straffeprosessloven §242 og Rt-1993-1121.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling. Denne kan utvalget prøve, likeledes lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det etter straffeprosessloven ikke er noe krav om at det foreligger en skriftlig utformet siktelse for at en fengslingbegjæring skal kunne tas under behandling. Noe grunnlag for avvisning av fengslingsbegjæringen fordi dette ikke var gjort, forelå ikke.
Etter straffeprosessloven §175 skal en pågripelsesbeslutning i utgangspunktet være skriftlig og bl a inneholde en kort beskrivelse av det straffbare forhold. Slike pågripelsesbeslutninger foreligger i saken.
At lagmannsretten bemerker at en skriftlig siktelse er utferdiget etter at forhørsrettens fengslingskjennelse forelå, kan ikke være noen saksbehandlingsfeil, selv om denne siktelsen var ukjent for siktede og hans forsvarer.
I kjæremålet til lagmannsretten var det gjort gjeldende at det var en feil at dokumentene i de sakene der tiltale var reist, ikke forelå for forhørsretten, slik at forhørsretten var forhindret fra å prøve spørsmålet om skjellig grunn til mistanke for disse forhold. Lagmannsretten har vist til at forhørsretten bare har vurdert spørsmålet om skjellig grunn til mistanke i relasjon til de nye forholdene, slik at det ikke kunne ha betydning om nevnte underdokumenter forelå. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger noen feil fra lagmannsrettens side i denne relasjon. Utvalget bemerker for øvrig at det ikke fremgår av rettsboken for forhørsretten at siktede eller hans forsvarer ba om å få tilgang til disse dokumentene.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.