HR-1994-1488-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-27 |
| Publisert: | HR-1994-01488s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01488S , jnr 813/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, Straffeprosessloven (1981) §171, §162, §227, §228, §174, §360, §385, §388 |
A, født xx.xx.1954, er tiltalt for overtredelser av straffeloven §127 første ledd, §227, §228 første ledd, §162 m.m.
Ved Kragerø forhørsretts kjennelse av 12 juli 1994 ble A varetektsfengslet med frist 9 august 1994. Grunnlaget var straffeprosessloven §171 første ledd nr 1. A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som ved kjennelse 15 juli 1994 forkastet kjæremålet.
Hovedforhandling i saken er berammet til 9 august 1994.
Tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovanvendelse. Hva saksbehandlingen angår, viser han til at lagmannsretten ikke har vurdert anførslene i støtteskrivet til kjæremålet. Lovanvendelsen anfører han er feil når lagmannsretten har funnet at det forelå unndragelsesfare og at varetektsfengslingen ikke representerer et uforholdsmessig inngrep. Tiltalte har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse omgjøres.
2. Agder lagmannsretts kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Hensett til de konkrete forhold i saken og til forsvarerens anførsler i støtteskrivet til lagmannsretten, er lagmannsrettens begrunnelse meget knapp. Kjæremålet inneholder poenger som ikke er nevt i forhørsrettens kjennelse, og disse burde ha vært tatt med i lagmannsrettens kjennelse slik at det uttrykkelig fremgikk at de var vurdert. Spørsmålet om anvendelse av fengslingssurrogater burde også ha vært nærmere omtalt.
Kjæremålsutvalget finner imidlertid ikke grunn til å tvile på at lagmannsretten nøye har vurdert anførslene i kjæremålet. At lagmannsrettens premisser fremstår som noe mangelfulle, antas ikke å være en feil som kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Det er da ikke grunn til å oppheve kjennelsen, jf straffeprosessloven §385 og §360 første ledd.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 og §174 uriktig.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.