HR-1994-15-A - Rt-1994-203

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-02-18
Publisert:	HR-1994-00015-A - Rt-1994-203 (43-94)
Stikkord:	Tjenesteforsømmelse, Lovanvendelse, Foreldelse, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1994-00015, snr 168/1993.
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot A (Forsvarer: Advokat Atle Helljesen).
Forfatter:	Gussgard, Langvand, Holmøy, Bugge, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §29, §324, Grunnloven (1814) §22, §42, §57, §63, §66, §70, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §10, Domstolloven (1915) §55, Straffeprosessloven (1981) §362, §38, Tjenestemannsloven (1983) §15, §17

Statsadvokatene i Hordaland satte 21 august 1992 A under tiltale ved Dalane herredsrett for overtredelse av straffeloven §324 - unnlatelse av å utføre tjenesteplikter eller forsømmelighet ved utførelsen av disse. A var politiinspektør ved X politikammer og stasjonert ved Y politistasjon som eneste politiembetsmann der. Grunnlaget for tiltalen var beskrevet i 15 poster. Sorenskriver Bjørn Solbakken ble oppnevnt som settedommer i saken i medhold av domstolloven §55. Under hovedforhandlingen ble det nedlagt påstand om at A som eneste reaksjon skulle fradømmes sin stilling som politiinspektør ved X politikammer. Dalane herredsrett avsa 23 juni 1993 dom med slik domsslutning:

"1. A frifinnes for tiltalebeslutningens post 1, 2, 3, 5, 6 a), 6 b), 6 c), 6 d), 6 e), 6 f), 6 g), 7, 10, 11, 12 og 14.

2. A, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av straffeloven §324, jf. straffeloven §63, første ledd, til en bot kr 5000,00 - kronerfemtusen 00/100-, subsidiært 15 -femten- dager fengsel.

Saksomkostninger ilegges ikke."

Om saksforholdet, herunder utformingen av tiltalebeslutningen, og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.

Hordaland Statsadvokatembeter har etter ordre av 20 juli 1993 fra Riksadvokaten påanket dommen til Høyesterett, med unntak for frifinnelsen for postene 1 og 7. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen, og det er anmodet om at Høyesterett avsier ny dom i den utstrekning lovanvendelsesanken tas til følge.

Lovanvendelsesanken er for så vidt angår frifinnelsen for postene 2, 3, 5 og 6 a-g begrunnet med at herredsretten har hatt en uriktig forståelse av foreldelsesreglene. For postene 10, 11, 12 og 14 er anken begrunnet med at herredsrettens forståelse av begrepet tjenesteplikt er uriktig.

Påtalemyndigheten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"A, født xx.xx.1942, dømmes for forseelse mot straffeloven §324 og fradømmes i medhold av straffeloven §29, nr 1 sin stilling som politiinspektør ved X politikammer."

Subsidiært er det gjort gjeldende at boten bør forhøyes.

A har erklært aksessorisk motanke vedrørende lovanvendelsen. Han har nedlagt påstand om at anken forkastes, subsidiært at herredsrettens dom oppheves. I motanken har han nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom oppheves for så vidt A er funnet skyldig for tiltalens post 4, 6 i, 9 og 15, samt for så vidt angår straffutmålingen."

Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge for postene 2, 5, 6 a-g, 10, 11 og 12, men at anken over straffutmålingen ikke kan føre frem for så vidt gjelder fradømmelse av stillingen. Motanken tas ikke til følge.

Jeg vil først ta for meg anken for så vidt angår postene 2, 3, 5 og 6 a-g, der herredsretten har frifunnet på grunn av foreldelse.

Herredsretten har ansett de enkelte postene i tiltalebeslutningen som enkeltstående straffbare handlinger. Påtalemyndigheten mener postene må betraktes som ett sammenhengende straffbart forhold. Legges påtalemyndighetens oppfatning til grunn, er det på det rene at ingen av de påankede forhold er foreldet. Subsidiært er anført at forholdene under tiltalens post 6 a-m må betraktes som ett sammenhengende straffbart forhold.

Spørsmålet om en står overfor ett fortsatt straffbart forhold eller enkeltstående lovovertredelser, beror på en helhetsvurdering, der sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og et eventuelt felles forsett er momenter av betydning.

Tiltalen gjelder til dels svært ulike lovovertredelser, begått over en lang tidsperiode. Noe felles forsett som skulle gjelde samtlige poster, er det vanskelig å finne. Det er ikke anført at tiltalte generelt har unnlatt å følge opp anmeldelser av straffbare handlinger innenfor sitt politidistrikt - tvert i mot har herredsretten lagt til grunn at han er faglig dyktig, men at han har arbeidet "overdrevent og ukritisk grundig". Ut fra en helhetsvurdering er jeg, under noen tvil, blitt stående ved at det i denne saken ikke er naturlig å anse alle postene i tiltalebeslutningen som ett fortsatt straffbart forhold.

Jeg er imidlertid enig med påtalemyndigheten i at det er grunn til å betrakte forholdene under tiltalens post 6 a-m som ett fortsatt straffbart forhold. I post 6 er A tiltalt for, i tidsrommet 1986 - 1989, å ha unnlatt å følge opp på forsvarlig måte den påtalemessige behandling av "anmeldelser og oppbringelser fra Kystvaktskvadron Sør av diverse fiskefartøyer slik at et stort antall saker måtte henlegges som foreldet". Samtlige saker gjaldt overtredelse av fiskerilovgivningen. Tiltalen gjelder 13 saker av denne type. Totalt innkom 16 slike saker til politistasjonen i angjeldende år. As forhold førte til at Kystvaktskvadronen i brev av 9 juli 1990 til statsadvokatene i X uttalte at en ikke aktet å foreta oppbringelser av fartøyer til Y før forholdene ved politistasjonen ble bedret. Herredsretten har funnet at A har forholdt seg som beskrevet i post 6, og at han har utvist forsett. Underpostene i post 6 fremstår i det vesentligste som likeartete, og momentet felles forsett synes her fremtredende.

Foreldelse ble avbrutt ved at det den 29 desember 1990 ble begjært bemyndigelse til å foreta ransaking hos A. Når forholdene under post 6 vurderes som ett fortsatt straffbart forhold, vil ingen av postene være foreldet.

Herredsrettens rettsanvendelse for så vidt gjelder frifinnelse på grunn av foreldelse for post 6 a-g er dermed uriktig. Jeg finner at vilkårene for at Høyesterett avsier ny fellende dom for disse forhold foreligger, jf straffeprosessloven §362 annet ledd.

Påtalemyndigheten har subsidiært anført at herredsretten har tatt feil når det gjelder utgangspunktet for beregning av foreldelsesfristen. Dette får betydning for postene 2, 3 og 5. Post 2 og 5 gjelder unnlatelse av å behandle anmeldelser fra Tollvesenet på en påtalemessig forsvarlig måte. Post 3 gjelder unnlatelse av å etterkomme skriftlig ordre fra statsadvokaten om "straks å fullføre etterforskning og holde statsadvokaten løpende underrettet om fremdriften" i en politivoldsak. Herredsretten la til grunn at foreldelsen begynte å løpe fra det tidspunkt da de forhold som skulle vært undergitt påtalemessig behandling, var foreldet. Etter påtalemyndighetens syn hadde A fortsatt en handlingsplikt etter disse tidspunkter. Etter påtaleinstruksen skulle han sørget for at sakene ble henlagt på korrekt måte og gitt underretning om dette til de impliserte parter.

Gjerningsbeskrivelsen i postene 2, 3 og 5 retter seg mot at tiltalte har unnlatt å avgjøre spørsmålet om eventuell strafferettslig reaksjon i nærmere bestemte straffesaker. Etter ordlyden kan jeg ikke se at postene kan forstås slik at de også omfatter dette at tiltalte ikke har sørget for formell henleggelse etter at foreldelsesfristen var utløpt, eller manglende underretning til de impliserte. Jeg mener den etterfølgende handlingsplikt må anses som et annet straffbart forhold, og det var da ikke anledning for herredsretten til å ta dette opp til vurdering, jf straffeprosessloven §38.

Påtalemyndigheten har videre anført at foreldelsesfristen for de poster som gjelder overtredelse av tollovgivningen, ikke kan begynne å løpe før fristen for inndragningssak var utløpt. Foreldelsesfristen for inndragning er aldri kortere enn 5 år, jf straffeloven §70 første ledd.

Jeg er enig med påtalemyndigheten i at tiltaltes handleplikt besto så lenge mulighetene for inndragningssak var tilstede. Ut fra opplysningene i herredsrettens dom var forholdene under postene 2 og 5 da ikke foreldet. Jeg finner at vilkårene for ny fellende dom foreligger for disse to postenes vedkommende.

Anken over frifinnelsen for post 3 tas ikke til følge.

Jeg går da over til å se på anken over frifinnelsen for postene 10, 11, 12 og 14.

Post 10.

Herredsretten har funnet bevist at statsadvokat Haugsnes den 24 april 1990 skriftlig bad A om å komme med en påtalemessig avgjørelse innen 14 dager i en sak kalt - - -saken, eller å gi en begrunnelse dersom innstilling ikke kunne foreligge. A gjorde ikke dette. Under en inspeksjon som ble foretatt på Y politikammer 27 juni 1990 lovet han å sende saken "før ferien". Dette ble ikke gjort, og statsadvokaten hentet saken på hans kontor 2 august 1990.

Herredsretten fant det tvilsomt om statsadvokaten kunne gi en slik ordre, og at forholdet uansett måtte anses avsluttet ved avtalen 27 juni 1990. Retten la for øvrig til grunn As forklaring om at det ikke hadde vært mulig å avslutte saken i april fordi den var under etterforskning, og at han umiddelbart etter inspeksjonen hadde fått en annen sak til behandling slik at han ikke fikk tid til å ekspedere saken før ferien. Herredsretten fant på denne bakgrunn at unnlatelsen av å gi påtalemessig innstilling ikke kunne anses som en tjenesteforsømmelse.

Påtalemyndigheten har blant annet anført at det ikke er tvilsomt at statsadvokaten kunne gi den ordre som ble gitt i brevet av 24 april, og at avtalen av 27 juni 1990 bare kan anses som en oppfølgning av denne. Noen forlengelse av den 14-dagers fristen som var satt, kan ikke anses gitt.

Jeg er enig med påtalemyndigheten i at statsadvokaten hadde kompetanse til å gi den ordren som ble gitt i brevet av 24 april 1990, jf påtaleinstruksens §22-2. Når A ikke etterkom ordren, må de objektive vilkår for domfellelse etter straffeloven §324 første straffalternativ anses å foreligge. At saken ikke var ferdig etterforsket, kan ikke være noen undskyldning for ikke å orientere om hvordan saken sto. Slik herredsretten har fremstillet forholdet, må jeg legge til grunn at retten har funnet at A forsettlig unnlot å følge statsadvokatens pålegg. Den senere utvikling i saken i forbindelse med inspeksjonen i juni, kan jeg ikke se har noen betydning for spørsmålet om overtredelse av straffeloven §324 første straffalternativ.

Jeg finner at vilkårene for at Høyesterett kan avsi ny dom er tilstede. A blir å dømme i samsvar med tiltalens post 10.

Post 11.

Post 11 har slik utforming:

"Han unnlot å etterkomme skriftlig ordre fra politimester B i brev av 22. desember 1987, jf. brev av 28. s.m. og av 29. august 1989 hvor det også henvises til muntlig ordre gitt s.m., hvor han ble pålagt å sende sin uttalelse i bevillingssaker etter alkoholloven til politimesteren i X til endelig uttalelse før oversendelse til kommunale myndigheter. I stedet avga han selv direkte uttalelse til kommunen i sakene: - - -"

Deretter følger en oppregning av 8 uttalelser gitt av A ved ulike anledninger for ulike bevertningssteder.

I følge herredsrettens dom anførte A at han i kongelig resolusjon av 17 juni 1949 var tillagt en selvstendig myndighet til å utføre politimesterforretningene i Y, en myndighet politimesteren ikke kunne ta fra ham. Hans oppfatning var begrunnet i følgende setning i foredraget til resolusjonen: "Det er forutsetningen at politimesteren i X uten konstitusjon til enhver tid skal kunne overta politimesterforretningene i Y". Denne setningen hadde etter hans mening vært unødvendig dersom han ikke skulle ha en selvstendig stilling.

Herredsretten la til grunn at resolusjonen ikke var til hinder for at politimesteren selv ga uttalelser i bevillingssaker, men fant at As villfarelse på dette punkt måtte karakteriseres som en faktisk villfarelse, jf straffeloven §42. Siden straffeloven §324 første straffalternativ krever forsett, kunne A ikke dømmes etter denne tiltaleposten, og retten fant heller ikke annet straffalternativ anvendelig.

Ved den kongelige resolusjon av 17 juni 1949 ble det besluttet at Y ladested skulle legges inn under X politidistrikt, og at det skulle opprettes et nytt politifullmektigembete ved X politimesterembete. Den av politifullmektigene ved embetet som hadde bopel i Y, ble tillagt myndighet til å utføre politimesterforretningene der. Det fremgår av foredraget at dette ble gjort av praktiske grunner, og at forutsetningen var at politimesteren til enhver tid skulle kunne overta politimesterforretningene.

Jeg er enig i herredsrettens forståelse av resolusjonen. Politimesteren hadde det overordnete ansvar for de politimessige oppgavene i X politidistrikt. Selv om politifullmektigen i Y av praktiske grunner fikk en utvidet kompetanse, måtte politimesteren til enhver tid ha både rett og plikt til å overta oppgavene dersom han fant grunn til det. Jeg anser det, hensett til politiets oppgaver, som en uholdbar tolkning av resolusjonen å forstå denne slik at disse oppgaver ble lagt til en politifullmektig, uten mulighet for politimesteren til å gripe inn i andre tilfelle enn ved fullmektigens ferie- eller sykdomsfravær, slik som anført av A. Det var ikke noe nytt politimesterembete som ble opprettet i Y.

As forståelse av resolusjonen var altså uriktig. Etter min mening må hans oppfatning bedømmes som en rettsvillfarelse, jf straffeloven §57. På bakgrunn av at politimesteren hadde gitt uttrykk for sin oppfatning av kompetanseforholdet ved å kreve at uttalelsene i bevillingssakene skulle sendes gjennom ham - noe som ble gjort både skriftlig og muntlig - kan jeg ikke anse rettsvillfarelsen undskyldelig. Han må således på subjektiv tilregnelig måte anses for å ha brutt sine tjenesteplikter, slik som angitt i tiltalen.

Jeg finner etter dette at A må bli å dømme i samsvar med tiltalens post 11.

Post 12. Denne posten gjelder det forhold at A unnlot å åpne tre brev fra politimesteren. Det fremgår av herredsrettens dom at A hadde fått brevene, men at han ikke orket å lese dem fordi han antok at de inneholdt en rekke bebreidelser. Hans forhold til politimesteren var meget anspent. Frifinnelsen er begrunnet med at brevene måtte oppfattes som personlige brev, og at han derfor ikke hadde noen plikt til å lese dem.

Jeg er ikke enig i dette syn. At brevene var adressert til A personlig og lagt på hans kontorpult, er åpenbart ingen grunn til å anse dem som personlige brev. Brevene gjaldt As tjenestelige forhold, og jeg finner det ikke tvilsomt at han pliktet å gjøre seg kjent med innholdet. At brevene til dels har et personlig preg, kan ikke ha noen betydning i denne forbindelse.

Også her finner jeg herredsrettens premisser tilstrekkelige til at Høyesterett kan avsi ny dom. A blir å dømme i samsvar med tiltalens post 12.

Post 14.

Post 14 gjelder unnlatelse av å følge statsadvokatens skriftlige ordre om å gi en redegjørelse om en sak innen 30 september 1990. Herredsretten la til grunn at tiltalte ikke gjorde dette fordi han, etter å ha forsøkt å nå statsadvokaten på telefon, glemte det hele. Retten fant ikke bevis for forsett, og fant heller ikke at forholdet kunne subsumeres under straffeloven §324 annet straffalternativ.

Det er opplyst at den saken A skulle gi en orientering om, ikke hørte under hans distrikt.

Påtalemyndigheten hevder ikke at det foreligger en forsettlig unnlatelse av å utføre en tjenesteplikt, men at A bør straffes for forsømmelighet i tjenesten.

A pliktet å besvare henvendelsen fra statsadvokaten, men forholdet virker bagatellmessig og av en art som erfaringsmessig vil forekomme av og til i praksis. Noen straffbar forsømmelighet finner jeg ikke grunn til å konstatere. Det må være en nedre grense for de forhold som går inn under annet straffalternativ i straffeloven §324.

Anken vedrørende denne posten tas ikke til følge.

Motanken.

I motanken er det anført at A ikke var gitt en slik advarsel som er nødvendig for domfellelse etter straffeloven §324 annet straffalternativ. Jeg kan ikke se at herredsretten for noen post har dømt ham etter denne bestemmelsen.

I motanken er det videre vist til at herredsretten har uttalt at det ved vurderingen av tjenestepliktens omfang må tas i betraktning at oppgavene kan være så mange at det er uoverkommelig å gjøre alt. Under drøftelsene av de enkelte punkter er dette imidlertid ikke trukket inn, noe som burde vært gjort. En rekke av de postene tiltalen gjelder, hevdes å være bagatellsaker der det ikke er rimelig å reagere med straffansvar, særlig ikke når arbeidsbyrden er stor. Disse forhold mener A også bør føre til at Høyesterett ikke avsier ny fellende dom, dersom retten skulle finne grunnlag for dette, men i stedet opphever herredsrettens dom.

Etter min mening gir denne anførsel ikke grunnlag for å oppheve herredsrettens dom for postene 4, 6 i, 9 og 15, slik det er nedlagt påstand om. A måtte ha en klar plikt til å prioritere ordre fra politimesteren (postene 9 og 15) og følge opp sak der forelegg var utferdiget (post 6 i). For saken under post 4 fant herredsretten at det var grunnlag for påtalemessig innstilling etter 23 april 1986. Saken ble funnet ubehandlet 7 januar 1991. Jeg viser ellers til det herredsretten har uttalt om disse forholdene. Jeg kan heller ikke se at anførslen bør være til hinder for at Høyesterett avsier ny dom i de tilfellene der jeg har funnet at loven vilkår for dette foreligger.

Straffutmålingen.

Herredsretten har lagt til grunn at tap av offentlig stilling kan idømmes selv om annen straff er foreldet, jf straffeloven §66, og har ved straffutmålingen også tatt hensyn til de forhold tiltalte ble frifunnet for på grunn av foreldelse. Videre fremgår det at straffeloven §324 er supplert med loven §29, og at det er vilkårene i §29 nr 1 som her er relevante. Denne lovforståelse er jeg enig i.

Herredsretten har ikke funnet A uverdig eller uskikket til sin stilling, selv om det er meget å bebreide ham. Det er lagt til grunn at han er faglig dyktig, og at han ikke på noen måte generelt har unndratt seg sine arbeidsoppgaver. Han kan tvert i mot klandres for å ha arbeidet overdrevent grundig, uten evne til en fornuftig prioritering. Forholdet til politimesteren har vært tilspisset, særlig på grunn av uenighet om organisatoriske spørsmål, men ansvaret for det dårlige forholdet kan etter herredsrettens mening ikke utelukkende legges på ham. Det er fremholdt at han har vært respektert og verdsatt i lokalsamfunnet. Den sene saksbehandling til tross har retten ikke funnet grunnlag for at han har bidratt til å svekke den almenne tillit til påtalemyndigheten. Herredsretten har også tatt et visst hensyn til at det etter rettens mening aldri ble satt inn tiltak av mer arbeidsmiljømessig karakter overfor ham.

A er embetsmann og kan i følge Grunnloven §22 bare avskjediges ved dom. Tjenestemannsloven av 4 mars 1983 §15 jf §17 nr 1 gir hjemmel for slik avskjedssak. Det gjør også straffeloven ikrafttredelseslov §10. I straffeloven §324 er "Tjenestens Tab" direkte angitt som en straffereaksjon overfor en offentlig tjenestemann som forsømmer sine tjenesteplikter. Som nevnt må bestemmelsen suppleres med §29. Det foreligger flere høyesterettsdommer om fradømmelse av offentlig stilling som straff, men jeg er ikke kjent med noen dom fra nyere tid der dette er gjort på grunnlag av overtredelse av straffeloven §324. Kriteriene for avskjed/ tap av stilling er noe ulikt utformet i de bestemmelser jeg har nevnt.

Å bli fradømt sin stilling er under enhver omstendighet en meget alvorlig reaksjon, og særlig gjelder dette når det skjer som en straffereaksjon. Når det som her reises straffesak etter straffeloven §324 med krav om at tiltalte skal fradømmes sin stilling fordi han en rekke ganger har unnlatt å utføre tjenesteplikter, må retten ved straffutmålingen foreta en totalbedømmelse av hans forhold. Særlig ved en vurdering av om tiltalte på grunn av de forhold han dømmes for, må anses uskikket til stillingen, vil det kunne være nødvendig å ta i betraktning hvordan han for øvrig har fungert i sin stilling. Det kan være behov for å vurdere forholdet til overordnete og andre arbeidstakere, hans forhold til publikum m v. Saken vil for så vidt kunne få sterk likhet med en sivil avskjedssak. Herredsretten har foretatt en slik totalbedømmelse. Det ble ført 38 vitner for herredsretten, og jeg går ut fra at de fleste av disse ble ført til belysning av reaksjonsspørsmålet.

Ankeordningen i straffesaker medfører at det ikke foregår noen umiddelbar bevisførsel i ankeinstansen. For Høyesterett har det heller ikke vært holdt bevisopptak til avhør av vitner i forbindelse med anken over straffutmålingen.

A dømmes for en rekke straffbare forhold som innebærer at han har tilsidesatt sine plikter som politiembetsmann. Hensett til arten av hans forgåelser og de nærmere omstendigheter ved disse, i den utstrekning dette er belyst for Høyesterett, finner jeg likevel ikke forholdet så graverende at han må anses uverdig til stillingen. Spørsmålet blir da om han på grunnlag av de brudd på tjenesteplikter som han nå dømmes for, må sies å være uskikket til stillingen. Dette forutsetter etter min mening en bred vurdering. Jeg finner det etter omstendighetene ikke riktig å fravike det resultat herredsretten er kommet til, på bakgrunn av den omfattende bevisførsel som fant sted for herredsretten.

Ut fra dette tas ikke påstanden om at A skal fradømmes sin stilling som straff, til følge.

Når A nå dømmes for flere forhold enn dem herredsretten har avsagt fellende dom for, mener jeg at boten må heves til kr 10000. Jeg finner ikke grunn til å endre den subsidiære fengselsstraff. Jeg stemmer for denne dom:

1. A, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av straffeloven §324 første straffalternativ - tiltalebeslutningens poster 2, 4, 5, 6, 8 - 13 og 15 - jf §63 første ledd til en bot på 10000 - titusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.

2. Han frifinnes for tiltale etter straffeloven §324 første straffalternativ for så vidt angår tiltalebeslutningens poster 1, 3, 7 og 14.