HR-1994-1567-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-03 |
| Publisert: | HR-1994-01567s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01567S , jnr 853/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, Straffeprosessloven (1981) §171, §127, §162b, §228, §260, §268, §317, Våpenloven (1961) §33, §8, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1968, er den 6 juli 1994 tiltalt for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet ledd, straffeloven §228 første ledd, straffeloven §127 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §162b, straffeloven §260 første og tredje ledd, straffeloven §317 første ledd og våpenloven §33 første ledd jf §8 første ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 27 januar 1994 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 1 og 2 varetektsfengslet til 24 februar 1994.
B, født xx.xx.1970, er den 6 juli 1994 tiltalt for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet ledd, straffeloven §162b og straffeloven §260 første og tredje ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 26 januar 1994 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 23 februar 1994.
Hovedforhandlingen mot begge de tiltalte er berammet til 28 november 1994.
Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger. Ved forhørsrettens kjennelse av 12 juli 1994 ble fengslingsfristen for A satt til 6 september 1994 og for B til 9 august 1994. De tiltalte påkjærte varetektsfengslingen. Politiet påkjærte når det gjaldt fengslingstidens lengde.
Eidsivating lagmannsrett avsa 19 juli 1994 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1968 og B, født xx.xx.1970, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke utover 28 november 1994."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lovanvendelsen når det gjelder de spesielle fengslingsvilkår, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 1-3.
Når det gjelder unndragelsesfaren er det ikke tilstrekkelig med en subjektiv antakelse om at tiltalte vil unndra seg strafforfølgning/fullbyrding. Det må foreligge objektive momenter for å konstatere at unndragelse er sannsynlig. Det er uriktig å hevde at han unndro seg strafforfølgning forut for pågripelsen i nærværende sak. Unndragelsesfaren må det vesentlige vurderes ut i fra hans rømningsforsøk den 12 mars 1994 ved Oslo legevakt. Han er norsk statsborger med fast bopel i Oslo og er gift med en norsk kvinne. Han har aldri vært bosatt utenfor Norge. Lovens vilkår kan etter dette ikke sees oppfylt.
Når det gjelder bevisforspillelsesfaren er det vist til kjæremålet fra B og støtteskrivet til lagmannsretten til Eidsivating lagmannsrett av 13 juli 1994.
Når det gjelder gjentakelsesfaren har han vist til at han ikke tidligere er dømt for ran. Hans sivile status, ordnede forhold og fravær av rusmisbruk gjør at det ikke foreligger en så sterk residivfare som loven krever. Det vises forøvrig til Rt-1993-905.
Det bes om at lagmannsrettens avgjørelse oppheves.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lovanvendelsen, og det er anført at lagmannsretten og forhørsretten har stilt for små krav til de spesielle fengslingsvilkår.
Det skal foreligge en nærliggende fare for bevisforspillelse. Denne faren skal være basert på konkrete holdepunkter. Det er ikke konkrete holdepunkter for at han skal forsøke å påvirke vitner. Den omstendighet at ransutbyttet ikke er funnet er et argument for hans uskyld. Politiet har hatt seks måneder til å lete etter dette. Det er intet i hans livsførsel som tyder på stort pengeforbruk. Lovens vilkår kan etter dette ikke anses oppfylt.
Han er kun straffedømt to ganger tidligere. Når det gjelder gjentagelsesfaren er det intet i hans livssituasjon som tilsier en så sterk residivfare som loven krever, idet han ikke har rusproblemer, har ordnede boforhold og skoleplass til høsten. Det er vist til avgjørelsen i Rt-1993-905.
Det bes om at lagmannsrettens avgjørelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålene retter seg mot lagmannsrettens tolkning av de spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §184 annet ledd jf §171 første ledd.
Lagmannsretten viser i kjennelsen til de tidligere avsagte fengslingskjennelser i saken og til politiets bemerkninger av 14 juli 1994 til de inngitte støtteskriv. Lagmannsretten uttaler at det som der anføres om de ulike fengslingsvilkår for de to tiltalte er dekkende for lagmannsrettens vurdering av saken. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har foretatt noen uriktig tolkning av bestemmelsene i straffeprosessloven §171 første ledd. Utvalget tilføyer at argumentasjonen i kjæremålene i hovedsak retter seg mot lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse og bevisvurdering som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålene blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålene forkastes.