HR-1994-1677-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-25 |
| Publisert: | HR-1994-01677s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01677S , jnr 928/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1967, ble den 10 januar 1994 fremstilt for Kristiansand forhørsrett siktet av Kristiansand politikammer for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd. Ved forhørsrettens kjennelse ble han varetektsfengslet frem til 7 februar 1994 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2. Fengslingen er senere forlenget flere ganger. Ved forhørsrettens kjennelse av 1 august 1994 ble han fengslet frem til 29 august 1994. A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 5 august 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at både forhørsretten og lagmannsretten ikke har lagt strenge nok kriterier til grunn når nærliggende fare i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 er vurdert. Saken er nå ferdig etterforsket og oversendt til statsadvokaten for vurdering av tiltale. Saken er av en slik kompleks karakter at det i realiteten vil være umulig for ham å kunne påvirke det bevismessige grunnlaget slik det nå foreligger. Han er villig til å godta meldeplikt i Oslo, noe som i enda større grad reduserer faren for bevisforspillelse. En av de medimpliserte er løslatt.
Når det gjelder om fengslingen er et uforholdsmessig inngrep, er det anført at han ikke tidligere er straffet og at han står i fare for å miste arbeidet. Det knytter seg videre stor usikkerhet med hensyn til når saken kan ventes berammet dersom tiltale blir tatt ut. Saken er ikke fremmet med den hurtighet som bør forventes i en sak av en slik karakter. Det vises til at politiet tar sikte på å holde ham fengslet frem til hovedforhandling. Det hevdes at uforholdsmessigheten må vurderes i forhold til disse usikkerhetsmomentene.
Det er ikke lagt ned påstand.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har dels gjennom egne bemerkninger og dels ved henvisningen til forhørsrettens begrunnelse, relativt utførlig drøftet faren for bevisforspillelse og spørsmålet om uforholdsmessig inngrep. Begrunnelsen er tilstrekkelig. Den gir ikke uttrykk for noen uriktig lovtolking.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.