HR-1994-1686-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-25 |
| Publisert: | HR-1994-01686s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01686S , jnr 852/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §387, Straffeprosessloven (1981), §214, §388 |
A fremmet den 15 juni 1994 for Bergen forhørsrett krav om å få utlevert kr 65000,- som påtalemyndigheten hadde beslaglagt i forbindelse med pågripelse 8 mars 1994 av B.
Bergen forhørsrett avsa 29 juni kjennelse med slik slutning:
"Begjæring fra A ved advokat Hallstein Aadland om utlevering av pengebeløp, stort NOK 65000,- - kronersekstifemtusen-, beslaglagt hos B 8. mars 1994 tas ikke til følge."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 8 juli 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet vert vraka."
Det har ikke vært mulig å få forkynt lagmannsrettens kjennelse for A. Advokat Hallstein Aadland, som er As advokat, har imidlertid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har opplyst at A er kjent med kjennelsen og ønsker å påkjære den.
Kjæremålet er begrunnet med feil ved lagmannsrettens saksbehandling, da lagmannsretten tok avgjørelse i saken uten å innhente nye bevis og uten å tillate muntlig forhandling. Det vises til at det etter straffeprosessloven kapittel 26 både er adgang til å innhente nye bevis og til å avholde muntlig forhandling.
Bergen politikammer viser i sitt tilsvar av 27 juli 1994 til at bakgrunnen for siktedes påstand om at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil, er at det ved en muntlig forhandling ville ha fremkommet nye opplysninger i saken som ville være av avgjørende betydning for rettens behandling. Politiet peker på at det hverken fremgår av kjæremålet til Høyesterett eller av kjæremålet til lagmannsretten hvilke opplysninger som vil fremkomme ved eventuell muntlig forhandling. Politiet kan vanskelig se at saken er så komplisert og/eller omfattende at det skulle være en særlig grunn til at det i lagmannsretten skulle vært holdt muntlig forhandling i henhold til straffeprosessloven §387. Politiet viser til at de angjeldende vitner har gitt forklaring for politiet, og at politiet ikke tidligere er gjort kjent med at disse skulle være uriktige. Politiet har nedlagt påstand om at kjæremålet derfor forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg peker på at det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet angis å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling, og den kan utvalget prøve. Anførselen går ut på at lagmannsretten skulle ha holdt muntlig forhandling med avhøring av vitner eller latt innhente vitneforklaringer ved bevisopptak. Dette ble ikke gjort og lagmannsretten har da forsømt sin plikt til å få saken fullstendig opplyst.
Utvalget skal bemerke at det framgår av lagmannsrettens kjennelse at den fant at saksdokumentene opplyste saken tilstrekkelig, og at det ikke forelå særlige grunner for å holde muntlig forhandling, jf straffeprosessloven §387 første ledd. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Utvalget tilføyer at det her er tale om en avgjørelse etter straffeprosessloven §214 som ikke avgjør spørsmålet om eiendomsretten til det beslaglagte beløp.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.