HR-1994-1712-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-31 |
| Publisert: | HR-1994-01712s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01019 M - Høyesterett HR-1994-01712S , jnr. 785/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §268, Straffeprosessloven (1981) §171, §162, §183, §230, §267, §317, §49, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41, §184, §185, §187, §452 |
Eidsivating lagmannsrett avsa den 16 august 1994 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1972, dømmes til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder for forbrytelse mot straffeloven §268, annet ledd jf §267 jf §49, straffeloven §317 første ledd, straffeloven §183 og straffeloven §162 første ledd jf femte ledd jf §49, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §230.
Straffen er en fellesstraff med resttiden etter prøveløslatelse fra soning av Eidsivating lagmannsretts dom av 6. mars 1992 jf fengselsloven §41 og straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen går 14 - fjorten - dager for utholdt varetektsfengsel."
Domfelte har anket til Høyesterett over straffutmålingen.
Domfelte var ved domsavsigelsen undergitt varetektsfengsel i henhold til Oslo forhørsretts kjennelse av 5 august 1994 hvor hun i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 første ledd nr 1 ble fengslet frem til hovedforhandlingen den 15 august 1994. Etter domsavsigelsen begjærte domfelte seg løslatt, jf straffeprosessloven §187 første ledd, 1. punktum. Statsadvokaten motsatte seg løslatelse.
Lagmannsretten avsa kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om at tiltalte løslates tas ikke til følge."
Kjennelsen er av domfelte påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er særlig anført: Prinsipalt anføres at domfelte etter vanlig praksis aldri ville blitt vareteksfengslet i forbindelse med domsavsigelsen, med mindre hun allerede var blitt fengslet frem til hovedforhandlingen i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 om unndragelsesfare. Det bestrides at det var grunnlag for slik fengsling. Domfelte har hverken i gjerning eller på annen måte søkt å unndra seg strafforfølgning. Uansett holdbarheten av den kortvarige fengslingen frem til hovedforhandlingen så foreligger ingen unndragelsesfare i dag. Fortsatt fengsling etter domsavsigelse burde vært prøvet på fritt grunnlag med utgangspunkt i ett av de fire spesielle vilkårene i §171. Ingen slike fengslingsvilkår foreligger i dag.
Subsidiært anføres at fortsatt fengsling inntil eventuell påbegynt soning, etter vurdering av soningsdyktighet, er et uforholdsmessig inngrep på grunn av domfeltes helsetilstand. Det er vist til at domfelte i følge legeerklæringer, i tillegg til at hun er HIV-positiv, har en nerveskade og et kronisk sår som nødvendiggjør kirurgisk behandling.
Det er ikke grunn til å anta at løslatelse vil medføre opphold i et miljø med rusmiddelmisbruk eller kriminalitet. Det mest sannsynlige oppholdssted etter løslatelse vil være sykehus eller at hun bor sammen med sin forlovede.
Statsadvokaten har fastholdt sitt standpunkt om fortsatt varetektsfengsling og anført at det beste er at domfelte overføres direkte fra varetekt til soning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i dag nektet fremmet anken over straffutmålingen, og dommen er dermed rettskraftig. Domfelte har da ikke lenger noen interesse i en realitetsbehandling av kjæremålet. Det vises til straffeprosessloven §452.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.