HR-1994-1736-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-05 |
| Publisert: | HR-1994-01736s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01736S , jnr 818/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §185, §12, §49, §171, §184, §385, §388 |
A, født xx.xx.1959, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd, jf §49, jf §12 nr 3 a, og straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd.
A ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 7 desember 1993 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 21 desember 1993. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved forhørsrettens kjennelse av 16 august 1994 frem til hovedforhandling 5 desember 1994. Fengslingsgrunnlaget er nå §185, jf §184, jf §171 første ledd nr 1.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse av 16 august 1994 til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse av 22 august 1994 forkastet kjæremålet. A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Det er anført:
Det er i strid med intensjonene bak straffeprosessloven §185, og følgelig gal lovforståelse, å beslutte varetektsfengsling for en så lang periode som 16 uker uten fornyet prøving fra rettsvesenets side. Rettspraksis har akseptert en fengslingstid på 12 uker, tre ganger så lang tid som lovens hovedregel. En fengslingstid ut over dette, uten mulighet for fornyet prøving fra domstolenes side, må anses som så lang at den blir urettmessig. Selv om en eventuell unndragelsesfare vil være den samme frem til hovedforhandling, er normalfristen på fire uker også satt av hensyn til den kontinuerlige domstolskontroll av varetektsinstituttet, herunder en fortløpende prøving av hvorvidt fengsling vil være forholdsmessig.
Anførselen om saksbehandlingsfeil knytter seg til lagmannsrettens formulering, der retten synes å legge til grunn at det må foreligge opplysninger ved fengslingstidspunktet om at fornyet prøving vil kunne få betydning. Det vil jo regelmessig være slik at forholdsmessighetsspørsmål vil kunne dukke opp i løpet av en fengslingsperiode. Det er intet krav at disse skal være kjent når fengsling besluttes, og at man i motsatt fall ikke behøver å begrense fengslingen slik lovens hovedregel bestemmer.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg som har begrenset kompetanse da det her er tale om et videre kjæremål, finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Utvalget skal bemerke:
Lagmannsretten har i sin kjennelse på to punkter - det gjelder spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke og om det vil være fare for at tiltalte vil unndra seg forfølgningen om han løslates - vist til lagmannsrettens kjennelse av 26 mai 1994. Denne kjennelse omhandler imidlertid ikke tiltalte, men en annen tiltalt B. Lagmannsrettens forrige fengslingskjennelse når det gjelder tiltalte er av 13 juni 1994. Det foreligger her en feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Den er ikke påberopt, og utvalget anser det for mulig at det kan foreligge en ren feildatering. Utvalget finner imidlertid å måtte legge til grunn at feilen kan ha innvirket på avgjørelsens innhold, og finner derfor at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, jf straffeprosessloven §388 nr 2 sammenholdt med §385 tredje ledd 2. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.