HR-1994-1789-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-08 |
| Publisert: | HR-1994-01789s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01789S , jnr 572/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, Straffeprosessloven (1981), §388, §445, §446, §448, §82 |
Saken gjelder erstatning etter straffeforfølgelse etter straffeprosessloven kapittel 31.
Etter at politiet i Rana natt til lørdag 1 desember 1990 hadde foretatt ransaking av rom og personer i nattklubben X samt i nattklubbens eier, As private leilighet, fremmet A krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven kapittel 31.
Den 8 mars 1994 avsa Rana forhørsrett kjennelse med slik slutning:
"Krav om erstatning/oppreisning fra A, født xx.xx.1951 tas ikke til følge."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Han hevdet blant annet at ransakingen av hans privatbolig ga ham status som siktet, og mente dermed at han måtte tilkjennes erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446.
Lagmannsretten avsa 7 april 1994 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsretten la blant annet til grunn at A ikke selv kunne anses for å ha vært siktet i anledning saken, og at et erstatningskrav måtte baseres på straffeprosessloven §448. Lagmannsretten gikk derfor ikke nærmere inn på hvorvidt A kunne anses berettiget til erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han opprettholder kravet om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446, og mener at også vilkårene etter §448 er oppfylt. A anfører blant annet følgende: "Det er ikke tatt stilling til anførselen om at straffeprosessloven §444/§446 kommer til anvendelse fordi A ble pågrepet og det ble foretatt en ransaking i hans privatbolig (straffeprosessloven §82)." For øvrig har kjæremålet endel anførsler som angår de faktiske forhold i saken. A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning/oppreisning etter Rettens skjønn, begrenset oppad til kr 200000,-.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålsutvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
I kjæremålet til lagmannsretten gjør den kjærende part gjeldende at han var siktet i saken og at erstatningskravet derfor skal avgjøres etter straffeprosessloven §444, §445 og §446. Vedrørende spørsmålet om han var siktet, trakk han særlig frem at det var foretatt ransaking av hans privatbolig.
Avgjørende for om A var å anse som siktet, var om tvangsmidlet var "rettet mot ham", jf straffeprosessloven §82. Om det var tilfelle beror på en konkret vurdering av de foreliggende forhold. Lagmannsretten har ikke foretatt noen slik drøftelse. Det er uten videre lagt til grunn at A ikke var siktet. Dette reiser spørsmålet om As anførsel var vurdert av lagmannsretten. Selv om det skulle være tilfelle, er det ikke mulig å etterprøve lovtolkingen.
Dette innebærer en saksbehandlingsfeil som må lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.