HR-1994-179-B - Rt-1994-1610

Instans:	Høyesteretts - Dom
Dato:	1994-12-22
Publisert:	HR-1994-00179-B - Rt-1994-1610 (515-94)
Stikkord:	Datakriminalitet
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1994-00179 B, snr 165/1994 og snr 163/1994
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Kjetil Omholt) mot 1. A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) 2. B (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae)
Forfatter:	Gjølstad, Bugge, Sinding-Larsen, Mindretall: Schei, kst dommer Nygaard Haug
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §145, Telegrafloven (1899) §1, §6, Telegrafloven (1899), §262, §34, §35, §37d, §403, §52, §53, §54, §63

Dommer Gjølstad: Tinn og Heddal herredsrett avsa 3 mai 1994 dom med slik domsslutning:

"I. Sak 94-9 M

1. A dømmes for overtredelse av straffeloven §145, annet og tredje ledd, jfr. fjerde ledd til en straff av fengsel i 45 dager.

2. I medhold av straffeloven §52, §53 og §54 utsettes fullbyrdelse av straffen med en prøvetid på 2 år.

3. I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes han en bot til Statskassen stor kr 3000,- subsidiært fengsel i 10 dager hvis boten ikke blir betalt.

4. Ved en eventuell soning gjøres fradrag i straffen med en dag for utholdt varetekt.

5. I medhold av straffeloven §34, jfr §37d første ledd, dømmmes han til å tåle inndragning av fortjeneste til fordel for Statskassen med kr 20000,-.

6. I medhold av straffeloven §35, jfr §37d første ledd dømmes han til å tåle inndragning til Statskassen av 5 dekodere samt 10 bruksanvisninger.

7. Erstatningskravet pådømmes ikke.

8. Saksomkostninger idømmes ikke.

II. Sak 94-10 M

1. B dømmes for overtredelse av straffeloven §145, annet og tredje ledd, jfr. fjerde ledd og lov om enerett for Staten til befordring av meddelelse ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg §6, jfr §1 første ledd bokstav b, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 50 dager.

2. I medhold av straffeloven §52, §53 og §54 utsettes fullbyrdelse av straffen med en prøvetid på 2 år.

3. I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes han en bot til Statskassen stor kr 7000,- subsidiært fengsel i 10 dager hvis boten ikke blir betalt.

4. I medhold av straffeloven §34, jfr §37d første ledd, dømmes han til å tåle inndragning av fortjeneste til fordel for Statskassen med kr 17000,-.

5. I medhold av straffeloven §35, jfr §37d første ledd dømmes han til å tåle inndragning til Statskassen av en dekoder, syv tvinnede ledninger, en pose med elektriske komponenter, ett stk. Rama Compu 20, ett stk Robyn TS 20, ett stk Kraco 88, ett stk CTE NEW Mosquito, samt en pose med krystaller.

6. Erstatningskravet pådømmes ikke.

7. Saksomkostninger idømmes ikke."

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

De domfelte har anket over lovanvendelsen for så vidt de er dømt for overtredelse av straffeloven §145. A har i tillegg anket over straffutmålingen.

Jeg er kommet til at lovanvendelsesankene må tas til følge.

Saken gjelder produksjon og salg av piratfiltre som gjorde det mulig å ta inn TV 1000 uten samtykke fra rettighetshaveren, TV 1000 Norge A/S. TV 1000 er en betalingsfjernsynskanal som sender TV-programmer over satelitt. Kanalen kan tas inn via parabolantenne eller kabelnett og er kodet på forskjellig måte. For å få brukbar mottagning må man ha dekodingsutstyr.

Den enkleste kodingen består i at det sendes ut en støyimpuls på samme frekvens som fjernsynssignalene. Det dekodingsutstyret som de domfelte - etter idé fra et teknisk tidsskrift - fremstilte og solgte, var et filter som tar vekk denne støyimpulsen. Til sammen ble det solgt 123 slike enheter kr 350.

De domfelte har gjort gjeldende flere innsigelser mot herredsrettens lovanvendelse. Det sentrale punkt gjelder herredsrettens forståelse av begrepet "data" i straffeloven §145 annet ledd. Etter de domfeltes syn er det uriktig lovanvendelse når herredsretten legger til grunn at fjernsynssignaler rammes av dette begrep.

De domfelte har også hatt innvendinger mot herredsrettens vurdering av spørsmålet om medvirkningsansvar og av deres anførsel om rettsvillfarelse. B har særskilt tatt opp spørsmålet om det ved bruken av de omhandlede filtre kan sies å være brutt noen beskyttelse. Jeg finner det åpenbart at de domfeltes innsigelser på disse punkter ikke kan føre frem, men går ikke nærmere inn på dette, da det ikke har betydning for mitt resultat.

Straffeloven §145 rammet i sin opprinnelige form bare den "som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer". Dette er, med en tilføyelse, fortsatt innholdet i bestemmelsens første ledd.

I 1979 ble i første ledd tilføyet et annet punktum slik at bestemmelsen etter dette også omfattet "den som uberettiget skaffer seg adgang til innholdet av en lukket meddelelse eller opptegnelse når dette regulært bare er tilgjengelig ved hjelp av særskilt utstyr for tilkopling, avspilling, gjennomlysing, avlesing eller liknende".

Bakgrunnen for tilføyelsen var den tekniske utvikling som hadde medført at en rekke meddelelser hvor det ikke forelå noe skriftlig materiale, kan oppfanges av uvedkommende. Av Ot.prp.nr.4 (1978-79) 9 fremgår:

"Med "meddelelse" tenker man her særlig på telekommunikasjonsmessig overføring av stoff (telegram, telex, data m v)."

Jeg bemerker at selv om man her omhandler telekommunikasjonsmessig overføring av stoff, viser eksemplene at man ikke har hatt fjernsynssignaler eller fjernsynsprogrammer i tankene. Bemerkningene til forslaget fra Straffelovrådet, som er sitert i proposisjonen, var også knyttet til lydbånd, telex og opplysninger i dataanlegg.

I 1987 ble bestemmelsen igjen endret ved at tilføyelsen fra 1979 ble erstattet med nytt annet og tredje ledd, ved siden av at det ble gjort en tilføyelse i første ledd. §145 lyder etter dette:

"Den som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller på liknende måte skaffer seg adgang til innholdet, eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.

Det samme gjelder den som ved å bryte en beskyttelse eller på lignende måte uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske midler.

Voldes skade ved erverv eller bruk av slik uberettiget kunnskap, eller er forbrytelsen forøvet i hensikt å skaffe noen en uberettiget vinning, kan fengsel inntil 2 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

Offentlig påtale finner sted når allmenne hensyn krever det."

Rent språklig ligger det nærmest å forstå uttrykket data slik at det omfatter faktiske opplysninger og informasjon. Det er ikke naturlig å forstå det slik at det omfatter fjernsynsprogrammer. Jeg kan videre ikke se at forarbeidene gir grunnlag for noen utvidende fortolking.

Av Ot.prp.nr.35 (1986-87) 20 fremgår at endringen først og fremst var en omformulering som tok sikte på å klargjøre bestemmelsens anvendelse på informasjon som er lagret på eller overføres ved hjelp av EDB eller andre tekniske midler.

Om uttrykket data heter det på 31 i NOU 1985:31, som lå til grunn for proposisjonen:

"Uttrykket data vil omfatte all slags informasjon, f eks om personlige, tekniske eller økonomiske forhold, og dessuten dataprogrammer. Å gi en definisjon av data er vanskelig, og man antar den nødvendige avgrensing i den foreliggende sammenhengen ligger i at det er data "som er lagret eller overføres ved elektroniske eller andre tekniske midler" og at gjerningsmannen skal skaffe seg adgang til dataene "ved å bryte en beskyttelse". Det kreves ikke for anvendelse av bestemmelsen at det er tale om informasjon av kvalifisert art."

I proposisjonens side 20 er uttalt at begrepet data må forstås vidt, og at det ikke er noe krav om at informasjonen i seg selv må være av konfidensiell art eller lignende.

For øvrig nevner jeg at det i proposisjonen på 21 uttales:

"Straffelovrådet la til grunn at ordlyden i annet ledd var så vid at bestemmelsen også vil omfatte tilfelle hvor den datalagrede informasjon er tilgjengelig for allmennheten mot erleggelse av betaling, og den innlagte sperre bare har til formål å sikre at betaling ytes. ... Også krenkelse av vederlagsinteressen vil derfor falle inn under §145 annet ledd."

Dette tar, slik jeg oppfatter det, sikte på formidling av EDB-basert informasjon mot betaling, noe som ikke er uvanlig. Det er etter alminnelig forståelse noe annet enn fjernsynsprogrammer.

Så langt det gjelder ulike former for informasjon, er det etter min mening grunn til å tolke begrepet data vidt, og slik at det kan oppfange en utvikling på det tekniske plan. Men som jeg tidligere har nevnt, finner jeg det ikke naturlig å forstå uttrykket data slik det er brukt i sammenhengen i §145 dithen at det også omfatter fjernsynsprogrammer. Heller ikke uttrykksmåten "lukket meddelelse" i 1979-loven passet på dette. Forarbeidene til bestemmelsen viser etter min mening at man ved utformingen av bestemmelsen heller ikke har tatt sikte på fjernsynsprogrammer.

Jeg vil videre peke på at straffeloven §145 er plassert i straffeloven kapittel 13 om forbrytelser mot den alminnelige orden og fred. Vinnings hensikt er da heller ikke noe straffbarhetsvilkår etter §145, selv om det etter tredje ledd er en straffskjerpende omstendighet. Ved produksjon og omsetning av fjernsynsdekodere vil de økonomiske aspekter være det fremtredende.

Noen praksis av betydning for det lovtolkingsspørsmål vi her står overfor foreligger ikke, heller ikke i tilknytning til lovbestemmelsen slik den lød før lovendringen i 1979.

Jeg erkjenner at reelle hensyn taler for at markedsføring av dekodere og filtre for å ta inn fjernsynssendinger på irregulært vis bør være belagt med straff. Jeg er likevel blitt stående ved at dette ikke kan være utslagsgivende ved tolkingen av straffebudet. Min konklusjon er etter dette at straffeloven §145 ikke gir hjemmel for straff i disse tilfellene.

I Ot.prp.nr.4 (1994-95) er foreslått en ny bestemmelse i straffeloven §262, sålydende:

"Den som ved å bryte en beskyttelse eller på lignende måte rettsstridig skaffer seg selv eller andre vinning ved å få tilgang til fjernsyns- eller radiosignaler eller medvirker til det, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Det samme gjelder dersom den berettigede blir utsatt for tap.

Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever påtale."

Denne bestemmelsen, som vil få sin plass blant straffeloven bestemmelser rettet mot vinningsforbrytelser, vil ramme et tilfelle som det vi her står overfor. Av proposisjonen fremgår at bestemmelsen er ment som en klargjøring, idet det er antatt at det allerede følger av gjeldende rett at det er straffbart å markedsføre privatdekodere. Det er blant annet vist til herredsrettens dom i vår sak. Som jeg allerede har gitt uttrykk for, deler jeg ikke dette syn.

Domfellelsen av A omfatter bare straffeloven §145. Etter mitt syn på lovanvendelsesspørsmålet må han da bli å frifinne.

B må likeledes bli å frifinne for tiltalen for overtredelse av straffeloven §145. Han er også dømt for besittelse av ikke typegodkjent radioutstyr med politifrekvenser. Denne delen av domfellelsen er ikke angrepet og blir stående. Straffen for forholdet finner jeg bør settes til en bot på 3.000 kroner. Inndragningen må bli å begrense til de gjenstandene som skriver seg fra dette forholdet.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1. A, født xx.xx.1962, frifinnes.

2. B, født xx.xx.1962, frifinnes for tiltalen etter straffeloven §145 annet og tredje ledd, jf fjerde ledd, og for kravet om inndragning av en dekoder, syv tvinnede ledninger og en pose med elektriske komponenter.

Han idømmes for overtredelse av lov om enerett for staten til befordring av meddelelse ved hjelp av telegrafering og lignende anlegg §6, jf §1 nr 1 bokstav b, en bot på 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.

I medhold av straffeloven §35 første ledd jf §37d første ledd dømmes han til å tåle inndragning av en Rama Compu 20, en Robyn TS-20, en Kraco 88, en CTE NEW Mosquito, og en pose med krystaller.

Dommer Schei: Jeg er kommet til at ankene må forkastes.

Når det gjelder lovanvendelsen, er det sentrale spørsmål om fjernsynssignalene - eller fjernsynsprogrammene - er "data" slik straffeloven §145 annet ledd bruker dette begrepet.

Noe entydig begrep med et allmenngyldig innhold er "data" åpenbart ikke. Det kan brukes i forskjellige betydninger med vidt eller snevert innhold. Begrepet kan f eks brukes mer eller mindre synonymt med "fakta", eventuelt bestemte kategorier fakta, og det kan f eks brukes om alt det som er lagret i en database - uten hensyn til det nærmere innhold.

Når man skal fastlegge innholdet av "data" i straffeloven §145 annet ledd - med utgangspunkt i en språklig betydning av uttrykket, er det nødvendig å se det i den sammenheng det er brukt. Bestemmelsen gir etter sin ordlyd strafferettslig vern for noe som er beskyttet mot innsyn. "Data" angir, sammen med "programutrustning", hva dette "noe" er. Når "data" står i en slik kontekst, forekommer det meg unaturlig å gi det en snever anvendelse, til f eks å gjelde lagret faktisk informasjon. Poenget synes - stadig ut fra den språklige sammenheng - å være at man skal verne innholdet i elektroniske medier som er søkt beskyttet til bruk for en særskilt berettiget krets brukere, og uten hensyn til om det som søkes beskyttet har karakter av å være f eks underholdnings- eller opplysningsstoff. Om dette er lagret i et elektronisk medium, f eks en database, eller om det er noe som sendes ut fra et elektronisk medium, f eks fra databasen via telenett eller fjernsyn, synes i forhold til ordlyden - som likestiller det som er lagret med det som overføres - å være underordnet.

Jeg ser det slik at fjernsynssignalene - og derved fjernsynsprogrammene - fra betalingsfjernsyn som TV 1000 naturlig må forstås som data som er beskyttet mot innsyn fra uberettigete. Disse data overføres ved elektroniske midler, og det uberettigete innsyn skjer ved at beskyttelsen - forvrengningen eller forstyrrelsen - fjernes med "piratfilteret". Etter lovens ordlyd rammes dette.

Spørsmålet er etter min mening om straffeloven §145 annet ledd, ut fra lovforarbeidene eller andre tolkningsmomenter, må tolkes innskrenkende slik at denne type uberettiget tilgang til fjernsynssendingene likevel ikke går inn under bestemmelsen.

Straffeloven §145 annet ledd har, som førstvoterende har gjort rede for, lovmessig sitt utgangspunkt i et tidligere annet punktum i bestemmelsens første ledd, et punktum som ble tilføyd ved lovendring av 16 februar 1979. Det som ved denne tilføyelsen ble rammet, var det å uberettiget skaffe seg "adgang til innholdet av en lukket meddelelse eller opptegnelse når dette regulært bare er tilgjengelig ved hjelp av særskilt utstyr for tilkopling, avspilling, gjennomlysing, avlesing eller liknende. Medvirkning straffes på samme måte." Forstått ut fra ordlyden, ville bestemmelsen rammet bruk av piratfiltere.

Forarbeidene til lovendringen av 16 februar 1979 viser at man ville beskytte bl a "wiretapping" eller tapping av "telekommunikasjonsmessig overføring". Det er riktignok uttalelser i forarbeidene som viser at det man - iallfall særlig - har hatt for øye var telekommunikasjonsmessig overføring som kom i stedet for brev m.v. Men det er etter min mening ikke mulig av forarbeidene å slutte at intensjonen var at regelen utelukkende skulle ha et slikt begrenset anvendelsesområde.

Forarbeidene til lovendringen av 12 juni 1987, hvor altså §145 annet ledd fikk sin någjeldende ordlyd, viser at såvel Straffelovrådet som departementet og Stortingets justiskomite, var av den oppfatning at bestemmelsen rammet også de tilfeller hvor "datalagrede opplysninger er tilgjengelige for almenheten mot erleggelse av betaling, og at den innlagte sperre bare har til formål å sikre at betaling blir ytet." (NOU 1985:31 31). Straffelovrådet mente at krenkelsen av en slik økonomisk interesse heller burde gå inn under et annet straffebud, og foreslo en ny §403 i straffeloven. Departementet og Justiskomiteen var imidlertid ikke enig i en slik særbestemmelse og sluttet seg derfor ikke til Straffelovrådets forslag på dette punkt. Løsningen ble altså - etter et bevisst valg - at også rene krenkelser av betalingsinteressen skal rammes av straffeloven §145 annet ledd.

Nå kan det innvendes at uttalelsen i forarbeidene direkte omhandler "datalagrede opplysninger" som er tilgjengelig for almenheten. Vi står overfor data - fjernsynssignaler - som sendes ut fra basen og er tilgjengelig for brukeren om han på brukerstedet har et filter - "ekte" eller "pirat" - som gjør signalene tilgjengelige. Innholdsmessig behøver det ikke være forskjell på det som hentes ut fra en database sammenholdt med det som sendes ut som fjernsyn, begge deler kan være ren underholdning. At den lovgivervilje som går på beskyttelse også av den rene betalingsinteressen, skal være begrenset til de tilfeller hvor brukeren "knekker" koden hos avgiveren - i basen - og ikke til de tilfeller hvor koden "knekkes" når signalene når brukeren og hans TV-apparat, har jeg vanskelig for å tilegne meg. I det hele ser jeg uttalelsene i forarbeidene om beskyttelse av den rene betalingsinteressen, som et argument av vekt for å forstå lovbestemmelsen slik at den rammer tilfeller som nærværende.

Jeg har gjennom det siste også berørt det som kunne være et moment for en innskrenkende fortolkning av bestemmelsen, nemlig dens plassering i det straffebud som rammer det tradisjonelle brevbrudd, og derved i straffeloven kap 13 om forbrytelser mot den alminnelige fred og orden. Det kan anføres at bestemmelsen i straffeloven §145 annet ledd, med det innhold jeg mener den har, hører hjemme blandt de straffebud som beskytter økonomiske interesser. Et slikt synspunkt har etter min mening her ikke tyngde. For det første vil jeg peke på at karakteren av de handlinger som rammes av første ledd, nok er temmelig varierende. Det er ikke bare de tradisjonelle og grove brevbrudd som rammes. Men det avgjørende må være at lovgiver, ved lovendringen av 12 juni 1987, bevisst foretok det valg at bestemmelsen skulle beskytte også den rene betalingsinteresse. Plasseringen av straffebudet er derfor ikke et uttrykk for en lovgivervilje om at denne interessen skal falle utenfor.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan se det er noe moment av vekt for lovforståelsen at det nå foreslås en ny bestemmelse, inntatt i straffeloven §262, som skal ramme salg og markedsføring av piratfiltre. Det fremgår av Ot.prp.nr.4 (1994-95) 51 at departementet er av den oppfatning at også straffeloven §145 annet ledd rammer dette, men at man mener at straffebudet mer naturlig hører hjemme i kapitlet om underslag, tyveri og ulovlig bruk. Departementet inntar nå m a o det standpunkt Straffelovrådet hadde ved lovendringen i 1987 vedrørende den lovtekniske plassering.

Mitt syn kan oppsummeres slik: Ut fra en naturlig språklig forståelse av straffeloven §145 annet ledd, rammes bruk av piratfiltere. Forarbeidene til lovendringene i 1979 og 1987 tilsier ikke at bestemmelsen undergis en innskrenkende fortolkning. Tvert i mot er det, spesielt ved den siste endringen, uttalelser om anvendelsesområdet og hensyn bak regelen som gir støtte til at den får anvendelse. Det samme gjør for øvrig det utvilsomme behov som foreligger for å gi betalingsfjernsyn beskyttelse etter bestemmelsen. Samlet sett må dette føre til at herredsrettens lovanvendelse er riktig.

Jeg bemerker at det også har vært reist andre innvendinger mot lovanvendelsen, - at det ikke foreligger medvirkning, at signalene ikke var beskyttet og at de domfelte var i unnskyldelig rettsvillfarelse. Jeg finner det i likhet med førstvoterende åpenbart at disse innvendinger ikke kan føre frem og kan langt på vei tiltre herredsrettens drøftelser på disse punktene. Når det gjelder anførselen om unnskyldelig rettsvillfarelse, har begge de domfelte erkjent at de hadde den oppfatning at bruk av piratfilter var ulovlig. Om de skulle hatt den tro at deres fremstilling og salg ikke fylte gjerningsinnholdet for medvirkning, kan det ikke være unnskyldelig.

De domfelte har aktivt markedsført sine ulovlige produkter. De har oppnådd et ikke ubetydelig salg, og jeg kan ikke se at de straffer som er utmålt er for strenge. Heller ikke anken over straffutmålingen kan derfor etter min mening føre frem.

Kst dommer Nygaard Haug: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Schei.

Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Gjølstad.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. A, født xx.xx.1962, frifinnes.

2. B, født xx.xx.1962, frifinnes for tiltalen etter straffeloven §145 annet og tredje ledd, jf fjerde ledd, og for kravet om inndragning av en dekoder, syv tvinnede ledninger og en pose med elektriske komponenter.

Han idømmes for overtredelse av lov om enerett for staten til befordring av meddelelse ved hjelp av telegrafering og lignende anlegg §6, jf §1 nr 1 bokstav b, en bot på 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.

I medhold av straffeloven §35 første ledd jf §37d første ledd dømmes han til å tåle inndragning av en Rama Compu 20, en Robyn TS-20, en Kraco 88, en CTE NEW Mosquito, og en pose med krystaller.