HR-1994-1790-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-08 |
| Publisert: | HR-1994-01790s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01790S , jnr. 463/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325, §393, Straffeprosessloven (1981), Viltloven (1981) §3, §49, §56, Straffeprosessloven (1981) §388, §444, §445, §446, §4 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning i anledning av straffeforfølgelse, jf straffeprosessloven kapittel 31. Den 16 november 1992 ble A satt under tiltale ved Moss byrett. Tiltalen gjaldt overtredelse av straffeloven §393, viltloven §56, jf §3, samt straffeloven §325 nr 1, viltloven §56, jf §49.
Moss byrett avsa 13 mai 1993 dom med slik slutning forsåvidt angår A:
"Pkt.1 A, født xx.xx.1955 dømmes i medhold av viltloven §56 for forseelse mot §4 i forskrift om autorisasjon av preparanter fastsatt ved kongelig resolusjon av 21. januar 86, jfr. retningslinjer til forskrift om autorisasjon av preparanter fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning til å betale en bot til statskassen kr 600,- -kronersekshundrede-, subsidiært 4 - fire- dager fengsel. Boten ansees fullbyrdet ved utholdt varetekt i 4 - fire- dager. Pkt. 2 Tiltalte A frifinnes for forseelse mot straffeloven §325 første ledd nr. 1, straffeloven §393 og viltloven §3."
Under hovedforhandlingen nedla aktor påstand om frifinnelse for de øvrige punkter i tiltalen.
A fremmet krav om erstatning til Moss byrett, som 28 desember 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. A tilkjennes av det offentlige erstatning med kr 1400,- kronerettusenfirehundre-.
2. A tilkjennes av det offentlige oppreisning med kr 40000,- kronerførtitusen-.
3. A tilkjennes av det offentlige saksomkostninger med kr 30000,-kronertrettitusen-.
4. Beløpene forfaller til betaling 14fjorten- dager fra dommens avsigelse."
Påtalemyndigheten påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 21 april 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Staten v/Justisdepartementet frifinnes for As krav."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder kjæremålsutvalgets kompetanse i saken, vises det i kjæremålet til straffeprosessloven §388 nr 5.
Kjæremålet gjennomgår sakens fakta og dokumenter, og det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. A, født xx.xx.1955, tilkjennes erstatning for sine økonomiske tap med kr 1400,- kronerettusenfirehundre
2. A tilkjennes av det offentlige oppreisning med kr 40000,- -kronerførtitusen
3. A tilkjennes av det offentlige saksomkostninger med kr 38000,- kronertrettiåttetusen, som også inkluderer saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts kjennelse datert 21. april 1994 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
I skriv av 3 august 1994 anfører advokat Jahren på As vegne at straffeprosessloven §445 også kan anvendes som grunnlag for erstatning, idet vilkårene i denne bestemmelse er oppfylt.
Påtalemyndigheten har i skriv av 2 august 1994 sluttet seg til lagmannsrettens kjennelse forsåvidt angår tolkingen av straffeprosessloven §444, og gjør også gjeldende at det ikke kan ytes erstatning etter §445, idet en eventuell påført skade ved straffeforfølgelsen ikke kan anses som "særlig" eller "uforholdsmessig".
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388. §388 nr 5, som den kjærende part viser til, er opphevet.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved sin avgjørelse har lagt til grunn noen uriktig lovtolking av straffeprosessloven §444, §445 og §446. Den konkrete begrunnelse er dels gitt ved henvisning til innlegg i saken. Det representerer i seg selv ingen saksbehandlingsfeil. Den begrunnelse som er gitt er tilstrekkelig.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.