HR-1994-1797-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-09 |
| Publisert: | HR-1994-01797s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01797S , jnr. 837/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §184, §185, Straffeloven (1902) §162, §171, §388 |
Kjæremålet gjelder fortsatt varetektsfengsling i mer enn fire uker.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse av 12 august 1994 ble A, født xx.xx.1968, i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 nr 1 og 2, besluttet varetektsfengslet til 7 oktober 1994 kl 1500, mistenkt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet ledd, jf femte ledd. Siktede ble første gang varetektsfengslet ved Bergen byretts kjennelse av 15 juli 1994.
Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som den 16 august 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett til påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har fortolket straffeprosessloven §185 første ledd, 4. punktum uriktig, og det vises til det som er anført i støtteskriv av 15 august 1994. Det vises i nevnte støtteskriv til at det er antatt fra lovgivers side og lagt til grunn gjennom langvarig rettspraksis, at unntaksregelen om fengslingsfristens lengde kun får anvendelse på de tilfeller der det synes klart at fengslingsspørsmålet ikke vil komme i en annen stilling i løpet av fristen. Det vises videre til at adgangen til å fravike fristregelen skal være meget snever.
Det anføres at forhørsretten har anvendt unntaksregelen videre enn lovgiver har lagt opp til, og da særlig når det er lagt vekt på at det er selve unndragelsesfaren som skal gjøre en ny prøving etter fire uker betydningsløs.
I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg hevder siktede at lagmannsretten synes nærmest å ha lagt til grunn en norm for anvendelsen av unntaksregelen som innebærer at alle utlendinger som ikke er i fast arbeid kan holdes i varetekt i mer enn fire uker, forutsatt at de øvrige vilkår for fengsling er til stede.
Det hevdes at lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn når det gjelder "unndragelsesfaren". Det må etter siktedes mening kreves mer enn at han er statsløs og uten fast arbeid for å påstå at han har en "perifer tilknytning" til riket.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har i forbindelse med anvendelsen av straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum bl a uttalt:
"Under alle omstendigheter finner lagmannsretten, i tråd med påtalemyndighetens begjæring om fortsatt varetektsfengsling, at etterforskningens omfang og art tilsier at fornyet prøving av fengslingsspørsmålet må anses å være uten betydning, og at det således er bevisforspillelsesfaren som tilsier et avvik fra hovedregelen om fengsling inntil 4 uker."
Retten har altså lagt til grunn at etterforskningens karakter her tilsier at en fornyet prøving av fengslingen etter 4 uker vil være uten betydning. En tidkrevende og vanskelig etterforskning ligger ikke utenfor de hensyn som kan begrunne unntaksregelen i straffeprosessloven §185 første ledd, 4. punktum. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve i et videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.