HR-1994-183-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-07 |
| Publisert: | HR-1994-00183k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-01118 A - Høyesterett HR-1994-00183K , jnr 95/1994. |
| Parter: | Y (advokat Odd A Drevland) mot X (advokat Carl Hartwig). |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Barneloven (1981) §44, §46 |
Kjæremålet gjelder midlertidig avgjørelse om samværsrett.
Z byrett avsa 29 juni 1993 dom i sak mellom Y og X med slik slutning:
"1. X, og Y, separeres.
2. X tilkjennes den daglige omsorgen for D, og S.
3. X og Y skal ha felles foreldreansvar for D, og S.
4. Y tilkjennes samværsrett med D og S slik det fremgår av domspremissene foran. ......"
Den samværsrett som er omtalt i domsslutningens punkt 4 er i hovedsak i samsvar med "vanlig samværsrett" etter barneloven §44.
X har påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og Y har motanket. I påvente av lagmannsrettens ankebehandling satte X fram begjæring om foreløpig avgjørelse om samværsrett etter barneloven §46, fordi det hadde vært visse problemer med praktisering av samværsretten etter at anken ble innlevert. Gulating lagmannsrett avsa 18 februar 1994 kjennelse som i det vesentlige var i samsvar med Xs påstand. Kjennelsen har slik slutning:
"Y skal ha samsværsrett med D og S, slik dette fremgår av Z byretts dom av 29 juni 1993, jfr. slutning og domspremisser. Den foreløpige avgjørelse gjelder inntil det foreligger dom i ankesaken."
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjærende part anfører at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner, og fordi det burde ha vært holdt muntlige forhandlinger. Han anfører videre at lovanvendelsen er feil, fordi den fastsatte samværsordningen ikke er til barnas beste. Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Gulating lagmannsretts kjennelse i ankesak nr. 93 01118, oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsrett.
2. Subsidiært:
Y skal ha samvær med D og S etter følgende syklus:
Annen hver uke fra onsdag til mandag, og annen hver uke fra onsdag til fredag, hvorunder barna skal hentes i og bringes til barnehagen. Forøvrig skal far ha samvær med barna fire uker i sommerferien.
3. I begge tilfeller:
Saksomkostningssprøsmålet utsettes til avgjørelse i hovedsaken, jfr. tvistemålsloven §179 annet ledd."
Til spørsmålet om saksbehandlingsfeil anfører kjæremotparten at muntlige forhandlinger ikke ble begjært og at det var behov for en umiddelbar avgjørelse. Dessuten foreligger ingen feil som kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold. Hva lovanvendelsen angår, hevder hun at en tilnærmet likedelt omsorg vil kunne føre til en utpreget risikosituasjon for barna. Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 18. februar 94 stadfestes.
X tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalget kan ikke se at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avgjorde kjæremålet på grunnlag av lovens alminnelige regel om skriftlig behandling. Muntlig forhandling var for øvrig ikke begjært. Når det gjelder realiteten har utvalget samme syn som lagmannsretten og nøyer seg med å vise til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjæremotparten har krevd saksomkostninger for utvalget. Saksomkostningsavgjørelsen bør imidlertid etter utvalgets oppfatning utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Avgjørelsen i saksomkostningsspørsmålet utsettes, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.