HR-1994-1831-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-15 |
| Publisert: | HR-1994-01831s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01831S , jnr 660/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §207, §196, §62, Straffeprosessloven (1981) §391, §392 |
B, født xx.xx.1933, ble ved Gulating lagmannsretts dom av 4 oktober 1993 dømt for forbrytelser mot straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ, straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §196, straffeloven §207 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §207 første ledd 1. straffalternativ, jf straffeloven §62 til en straff av fengsel i ett år og åtte måneder.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 2 november 1993 ble domfeltes anke over straffutmålingen nektet fremmet.
Ved begjæring av 24 januar 1994 krevet domfelte saken gjenopptatt i medhold av straffeprosessloven §391 nr 1 og 3 og §392 annet ledd. Begjæringen ble supplert ved skriv av 21 februar 1994 og 17 mars 1994.
I begjæringen var det særlig vist til at fornærmede må anses å ha avgitt falsk forklaring under saken ved å fortie et seksuelt betont forhold mellom seg og to av hennes brødre fra fornærmede var i tiårsalderen og fram til 1982. Hun skal ha lovet den eldste broren å holde dette utenfor saken, men samtidig uttalt at "faren skulle tas (straffes) koste hva det koste ville". Fortielsen av disse forhold må antas å ha vært avgjørende for bevisvurderingen.
Statsadvokaten avga uttalelse til begjæringen ved skriv av 17 februar 1994 og 29 mars 1994.
Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 20 april 1994 ble begjæringen om gjenopptakelse forkastet.
Den nærmere begrunnelse for begjæringen og påtalemyndighetens anførsler til denne fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Domfelte har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet anføres å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Kjæremålet er supplert ved skriv av 20 juni 1994. Det er særlig anført:
Fornærmede har gjort domfelte til gjerningsmann for det hennes brødre har gjort og dette kom ikke frem under etterforskningen og lagmannsrettsbehandlingen fordi hun fortiet det etter avtale med den eldste broren. Fornærmede hadde det motiv å straffe sin far og skulle ta han "koste hva det koste ville". Domfelte hevder at vilkårene for gjenopptakelse er til stede fordi fornærmedes unnlatelse av å fortelle hele sannheten er å anse som falsk forklaring. Videre anføres at de opplysninger som er fremkommet er egnet til å føre til frifinnelse for en del av forholdene og derved også til en vesentlig mildere straff.
Lagmannsretten har lagt til grunn at datterens unnlatelse av å fortelle om seksuelt betonte handlinger mellom henne og brødrene ikke er falsk forklaring. Dette kan ikke være riktig lovanvendelse. Fornærmede hadde en avtale med den eldste broren om å holde disse utenfor og har bevisst fortiet opplysninger som ville hatt betydning.
Det anføres å være en saksbehandlingsfeil som bør føre til opphevelse av kjennelsen at lagmannsretten ikke besluttet bevisopptak av den eldste sønnen under saksforberedelsen.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves, subsidiært at straffesaken kan gjenopptas.
Statsadvokaten har i tilsvaret særlig vist til at det var domfeltes overgrep mot datteren som var bevistema i saken. Selv om andres overgrep mot henne, eller fornærmedes egne seksuelle aktiviteter, har en viss interesse, må det settes grenser for slik bevisføring. Når to barns seksuelle nysgjerrighet i form av "tukling" bli benyttet slik det er gjort i gjenopptakelsessaken er grensen for det anstendige overtrådt. Dette har ingen betydning verken for tidspunktet for domfeltes overgrep, antall samleier han hadde med fornærmede eller alvoret i hans handlinger. Det er lagt ned påstand om at gjenopptakelsesbegjæringen ikke tas til følge.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må forkastes.
Utvalget kan etter omstendighetene ikke se at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke besørget A avhørt ved bevisopptak før den avgjorde begjæringen om gjenopptakelse. Utvalget peker på at det forelå en fyldig skriftlig uttalelse fra ham vedrørende de spørsmål som er tatt opp.
Når det gjelder realiteten, skal utvalget bemerke at den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å forkaste begjæringen om gjenopptakelse, i alt vesentlig er dekkende også for utvalgets syn på saken. Utvalget kan således slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.