HR-1994-1839-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-15 |
| Publisert: | HR-1994-01839s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00181, Høyesterett HR-1994-01839S , jnr. 722/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §391, §195, §62, §392 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om ikke å ta til følge begjæring om gjenopptakelse av straffesak.
Hålogaland lagmannsrett avsa 22 september 1993 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1939, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 1. straffalternativ og straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder med 2 - to - dagers fradrag for utholdt frihetsberøvelse.
2. A betaler til B kr 35000 - trettifemtusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
A påanket dommen til Høyesterett, men anken ble 10 november 1993 nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Ved begjæring av 29 mars 1994 krevet A saken gjenopptatt etter straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd. Det hevdes at det etter at straffesaken er avgjort er fremkommet nye omstendigheter og bevis som kunne ha hatt avgjørende betydning for bevisvurderingen i lagmannsretten.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark avga 19 april 1994 uttalelse til begjæringen og nedla påstand om at domfeltes begjæring ikke tas til følge. As forsvarer har i brev av 21 april 1994 kommet med kommentarer til statsadvokatens uttalelse. Videre er begjæringen supplert ved forsvarerens brev av 26 april 1994.
Hålogaland lagmannsrett avsa 20 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptagelsesbegjæringen tas ikke til følge."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen vises det til gjenopptagelsesbegjæringen og til brevene av 21 og 26 april 1994. Det fastholdes at etterforskningen har vært mangelfull blant annet med hensyn til å belyse spørsmålet om fornærmede overhodet har vært hjemme hos domfelte noen gang. Det vises til at også lensmannen har kritisert etterforskningen. Denne kritikken er først blitt kjent for forsvareren i ettertid, slik at det ikke var noen oppfordring til å føre lensmannen som vitne under hovedforhandlingen.
Fornærmede har i dommeravhøret forklart at hun låste baderomsdøren. Domfelte hevder nå å kunne føre bevis for at nøkkelen til denne døren forsvant for flere år siden.
Når dette kommer i tillegg til den omstendighet at fornærmedes forklaring om sitt basketak med domfelte må kunne betegnes som svært lite sannsynlig på bakgrunn av domfeltes høyde og vekt, må saken slik den nå er opplyst, kunne sies å fremby så sterk tvil at resultatet må bli frifinnelse.
Selv om vilkårene for gjenopptakelse etter §391 nr 3 ikke foreligger, gjør de særlige forhold som det er redegjort for, det tvilsomt om dommen er riktig. Ikke minst på bakgrunn av at domfelte på tross av sin legemlige styrke må kunne sies å tilhøre de svake i samfunnet, med liten evne til selv å ivareta sine interesser, bør han få anledning til å få prøvet skyldspørsmålet på nytt.
Det er i kjæremålserklæringen nedlagt slik påstand:
"Straffesaken mot A gjenopptas."
Påtalemyndigheten hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig og viser til sin tidligere uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg som har full kompetanse til å prøve alle sider av den påkjærte kjennelse, er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse for ikke å ta gjenopptakelsesbegjæringen til følge. Som påpekt av lagmannsretten, kan de fleste av de påberopte forhold ikke karakteriseres som nye omstendigheter eller bevis i relasjon til straffeprosessloven §391 nr. 3. De synes heller ikke egnet til å føre til frifinnelse, da de går på spørsmålet om fornærmedes troverdighet når det gjelder mindre viktige detaljer og for en stor del bare på at man har forspilt muligheten av å sette hennes troverdighet på prøve når det gjelder slike detaljer. Forskjellen i domfeltes og fornærmedes styrke og størrelse har hele tiden vært vel kjent. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at gjenopptagelsesbegjæringen kan tas til følge etter §392 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.