Hopp til innhold

HR-1994-187-S - Rt-1994-109

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1994-01-20
Publisert: HR-1994-00187-S - Rt-1994-109 (26-94)
Stikkord: Straffeprosess, Klage over etterforskningen
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1994-00187 S, jnr. 11/1994
Parter:
Forfatter: Skåre, Gjølstad, Tjomsland
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §200, §213, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981) §388


Den 16 september 1993 fremsatte A en begjæring til Bergen forhørsrett om at statsadvokat B måtte bli ilagt en bot etter domstolsloven §200, samt krav om at han måtte bli dømt etter de bestemmelser i straffeloven kapitel 11 og 33 som retten fant å ville gi anvendelse. Begjæringen hadde sin bakgrunn i beslutning av 8 september 1993 om henleggelse i straffesak. Forhørsretten avsa 23 november 1993 kjennelse med slik slutning:

"Sak nr 93-2196 F/21 avvises.

A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 28 desember 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder domstolloven §200 har han anført at bestemmelsen må forstås slik at den kan ha noen privat fornærmet. Han har anført at det må være rimelig åpenbart at den som er fornærmet/misfornøyd med behandlingen fra politi/påtalemyndighet må være den som selv er utsatt for forsømmelig/utilbørlig forhold og som derfor kan klage til forhørsretten med begjæring om ileggelse av bot. Den fornærmede kan benytte seg av den rett som finnes i domstolloven §213 femte ledd til å klage til forhørsretten direkte. Avgjørelsen i Rt-1989-604 er ikke sammenlignbar.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"Forhørsretten og lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til behandling av realiteten.

I saksomkostninger for lagmannsrett og høyesterett dømmes B til å betale kr 1500,- til A."

B er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål. Utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.

Spørsmålet er om et krav om straff etter domstolloven §200 kan fremmes av A slik som gjort i denne saken.

Lagmannsretten har lagt til grunn at den korrekte prosedyre her er anmeldelse til påtalemyndigheten. Lagmannsretten tilføyer at dersom slik anmeldelse ikke fører frem, må det være adgang for en fornærmet til selv å gå til privat straffesak.

Spørsmålet om fremgangsmåten ved klage over etterforskning ble tatt opp i forbindelse med straffeprosessreformen i 1981. Domstolloven §213 fikk da et nytt femte ledd som lyder:

"Spørsmål om ansvar i anledning av etterforskning kan bringes inn for forhørsretten på stedet for den påklagede handling, såfremt det ikke er noen annen rett som spørsmålet kan bringes inn for etter foranstående regler."

Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen er ansett som en nødvendig følge av at domstolenes kompetanse etter domstolloven §200 også gjelder utenrettslig etterforskning. Utvalget viser til Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker 266 - 267, Ot.prp.nr.35 (1978-79) 181 og Innst.O.nr.37 (1980-81) 26. Bestemmelsen gjelder ansvar etter domstolloven §200, som omfatter både bot og erstatningsansvar. Det følger av bestemmelsene i §213 sett i sammenheng at slik klage kan fremsettes uten tiltalebeslutning, og det er heller ikke noe vilkår at fornærmede har anmeldt forholdet til påtalemyndigheten og at påtalemyndigheten har tatt standpunkt til påtalespørsmålet.

Utvalget finner etter dette at lagmannsretten, har tolket loven uriktig når den - som forhørsretten - har funnet at A i egenskap av fornærmet i den sak som ligger til grunn for hans begjæring, ikke kan fremme klage med krav om bøteleggelse etter domstolloven §200. Avgjørelsen i Rt-1989-604, som lagmannsretten har trukket frem i sin begrunnelse, gjaldt krav om bot i forbindelse med erstatningssøksmål mot dommere. Dette er imidlertid et annet spørsmål enn det som foreligger til avgjørelse i foreliggende sak.

Det tilføyes at krav om bøteleggelse etter domstolloven §200 overfor representanter for påtalemyndigheten så vidt skjønnes, er behandlet uten forutgående anmeldelse i de saker som er omhandlet i Rt-1992-734 og Rt-1992-883.

Lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser må etter dette bli å oppheve.

A har krevd saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg uten å ha oppgitt noen hjemmel for kravet. Det er heller ikke gitt opplysninger om hvilke utgifter som er påløpt. Utvalget finner at det uansett kravets sammensetning ikke er grunnlag for å tilkjenne omkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser oppheves. Saksomkostninger tilkjennes ikke.