HR-1994-1889-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-22 |
| Publisert: | HR-1994-01889s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjaldt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01889S, jnr 990/1994 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §276, §12, §13, §275, Straffeprosessloven (1981) §184, §171, §388 |
Kjæremålet gjelder varetektsfengsling.
Ved Tana og Varanger forhørsretts kjennelse av 5 september 1994 ble A, født xx.xx.1959, i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2, besluttet varetektsfengslet til mandag 3 oktober 1994 kl 1200. A var samme dag blant annet blitt siktet for overtredelse av straffeloven §276 jf §275 første og annet ledd.
Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som den 9 september 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres i kjæremålet at siktelsen vedrørende post I er svært upresis, og gir for dårlig spesifisering av de påståtte straffbare forhold. Når det gjelder punkt a anføres det at lagmannsretten i likhet med forhørsretten har gjort en saksbehandlingsfeil ved ikke å kreve forholdet til den eneste påståtte fornærmede belyst før man foretok varetektsfengsling. Det anføres at man lett kunne ha brakt på det rene om NPO Sevryposk oppfattet seg selv som fornærmet i saken. Videre anføres det at lagmannsretten ikke har vurdert anførselen i kjæremålet om at returkommisjoner var betalt av AS Northfish Int Ltd's normale provisjoner og at slik betaling var foretatt for at selskapet overhodet skulle komme i kjøpeposisjon. Lagmannsretten skal heller ikke ha begrunnet sitt standpunkt i relasjon til anførselen i kjæremålet om at forholdet ikke rammes av straffeloven §276 jf 275.
Det anføres videre at lagmannsretten ikke har undersøkt hvor godt kjent saken allerede er på russisk side, der saken har vært omtalt i massemedia. Da man på russisk side har hatt rikelig tid til å forspille bevis, spiller det ingen rolle om A holdes i varetekt eller ikke. Det vises i den forbindelse til at lagmannsretten har vist til at politiet allerede er i gang med etterforskning på russisk side, og at det vil ta noe tid å gjennomføre den. Det påpekes at det ikke fremgår om det her siktes til norsk eller russisk politi og at norsk politi ikke har noen hjemmel til å samarbeide med russisk politi og at det heller ikke finnes noen lovhjemmel for å varetektsfengsle personer her av hensyn til russisk etterforskning.
Lagmannsretten har forsømt å undersøke om det i det hele tatt er lovlig å holde den andre siktede varetektsfengslet i Norge, jf straffeloven §12 nr 4 jf §13 første ledd. Dersom den andre siktede løslates er det intet selvstendig poeng å holde A vareteksfengslet.
Endelig er det anført at lagmannsretten har forsømt å undersøke om man i Russland har en straffebestemmelse som tilsvarer vår straffelovs §276, jf §275, og at en slik bestemmelse ikke finnes der.
Når det gjelder lovtolkingen anføres at det er feil lovtolking å legge til grunn siktelsens forutsetninger om oppnådd lavere pris enn "den best oppnåelige". Den riktige problemstilling skulle ha vært : Fikk selskapet den pris man ville fått om det ikke var returkommisjon i bildet? I så fall er det intet tap. Det vises til Bjørn Stordrange "Strafferettslig utroskap" - advokatforeningens småskriftserie nr 53 side 35 og 36.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Saken hjemvises til ny behandling ved
Hålogaland lagmannsrett.
Subsidiært: A løslates."
Sør-Varanger politikammer er gjort kjent med kjæremålet og har tatt til motmæle. Generelt uttaler politiet at anførslene i kjæremålet synes å foregripe sakens gang ved at det fokuseres på påstander som må undersøkes under etterforskningen, men som ikke har betydning i forhold til om det på etterforskningsstadiet foreligger skjellig grunn til mistanke.
Når det gjelder omtale av saken i russisk presse på bakgrunn av omtale i norsk presse, viser politiet til en avisartikkel som det er vist til i kjæremålet og peker på at det fremgår av denne at politiet har valgt å holde en lav profil.
Når påtalemyndigheten mener at det foreligger fare for bevisforspillelse er den ikke begrenset til Russland. Politiet viser til at man er i gang med å avhøre både vitner og mistenkte på norsk side.
Påtalemyndigheten anfører at det synes som om den kjærende parts advokat ikke har kjenneskap til internasjonalt politisamarbeid og påpeker at det i denne sak ikke er tatt hensyn til eventuell russisk straffeetterforskning.
Når det gjelder den kjærende parts anførsel knyttet til straffeloven §12 nr 4, jf §13, mener påtalemyndigheten at disse bestemmelser ikke har relevans i saken, da det dreier seg om et straffbart forhold begått i Norge. Begge siktede er ansatt i et norsk selskap og det antatte straffbare forhold har direkte tilknytning til dette.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det gjelder et videre kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset ved straffeprosessloven §388.
Kjæremålet angir å gjelde saksbehandlingen og lovtolkingen. Det som påberopes som saksbehandlingsfeil angår imidlertid dels utformingen av påtalemyndighetens siktelse og dels lagmannsrettens bevisbedømmelse. Disse forhold kan utvalget ikke prøve. Når det gjelder lovtolkingen bemerker utvalget at lagmannsretten har funnet at siktede med skjellig grunn kan mistenkes for de forhold som er beskrevet i siktelsens punkter I a og b og at disse forhold rammes av straffeloven §276 jf §275. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens lovtolking er uriktig. Lagmannsrettens bedømmelse av bevisene kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.