HR-1994-1904-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-28 |
| Publisert: | HR-1994-01904s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01904S , jnr 1011/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1967, ble den 10 januar 1994 fremstilt for Kristiansand forhørsrett siktet av Kristiansand politikammer for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd. Ved forhørsrettens kjennelse ble han varetektsfengslet frem til 7 februar 1994 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2. Fengslingen er senere forlenget flere ganger. Den 24 august 1994 ble det utferdiget tiltalebeslutning. Hovedforhandling er foreløpig berammet til uke 2 og 3 i 1995. Ved forhørsrettens kjennelse av 2 september 1994 ble han fengslet frem til 28 oktober 1994. A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 14 september 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at det nye i saken er at begge de øvrige tiltalte nå er løslatt, hvor det for den enes vedkommende er begrunnet i helsemessig årsaker, og for den andres del er begrunnet i at bevisforspillelsesfaren ikke er av en slik art at den kan karakteriseres som nærliggende. Utgangspunktet for vurderingen bør være det faktum at de to øvrige i saken nå er løslatt, noe som i seg selv representerer en øket fare for bevisforspillelsesfare. Spørsmålet blir dermed videre i hvilken grad bevisforspillelsesfaren vil øke ytterligere dersom han skulle bli løslatt. Straffeprosessloven §171 nr 2 bygger på den forutsetningen at en fengsling må begrunnes i at bevisforspillelsesfaren er mer nærliggende ved en eventuell løslatelse. Det kan ikke sees at dette er vurdert av forhørsretten eller lagmannsretten. Grunnlaget for fortsatt varetektsfengsling i henhold til nevnte bestemmelse er bortfalt når det nye faktum som nå har fremkommet legges til grunn.
Det bes om at forhørsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålsutvalget kan således bare prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Den konkrete lovanvendelse og lagmannsrettens vurderinger kan ikke prøves.
Lagmannsretten har vist til og sluttet seg til forhørsrettens begrunnelse. Forhørsretten har vist til at de to medtiltalte nå er løslatt, og bemerket at en løslatelse av den kjærende part vil "medføre en øket bevisforspillelsesfare". Det foreligger etter kjæremålsutvalgets syn ikke mangler ved avgjørelsesgrunnene, og det er heller ikke bygget på noen uriktig lovtolkning.
Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet må forkastes.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.