HR-1994-1931-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-30 |
| Publisert: | HR-1994-01931s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1994-01931S , jnr 1012/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, Utlendingsloven (1988) §47, §171, §184, §186, §24 |
A, født xx.xx.1970, er siktet for overtredelse av utlendingsloven §47 annet ledd bokstav d, jf tredje ledd og utlendingsloven §47 første ledd bokstav a, jf tredje ledd, jf §24.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 16 september 1994 ble A varetektsfengslet med brev og besøksforbud til 30 september 1994 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 nr 2 og straffeprosessloven §186 annet ledd.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 22 september 1994 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2. Det er anført at det er en feil ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner at det bare er konstatert at det foreligger nærliggende fare for bevisforspillelse og det gjenstår betydelig etterforskning i saken, uten å gå nærmere inn på hvilken konkret bevisforspillelsesfare man mener foreligger. Den begrunnelse lagmannsretten benytter er helt generell og vil kunne benyttes i så å si hver eneste fengslingssak. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Det foreliggende kjæremål gjelder lagmannsrettens saksbehandling.
Lagmannsretten har henvist til straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 2. Det vises bl.a. til at "det gjenstår betydelig etterforskning i saken". Også byrettens kjennelse var meget knapp når det gjelder bevisforspillelsesfaren. Utvalget er enig med forsvareren i at lagmannsretten på bakgrunn av det han anførte i kjæremålet burde ha vært mer konkret med hensyn til hva bevisforspillelsesfaren besto i.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.