HR-1994-2022-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-20 |
| Publisert: | HR-1994-02022s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-02022S , jnr. 809/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §241, §388, §438, §444, §445, §446 |
Saken gjelder begjæring om rettergangsskritt, krav om erstatning og oppreisning samt krav om dekning av utgifter til privat antatt forsvarer.
Sakens bakgrunn er en voldsepisode som skjedde ved As hytte i X den 29 mai 1993. Hordaland statsadvokatembeter avgjorde påtalespørsmålet den 8 september 1993. Saken ble henlagt for både A og B. For Bs vedkommende ble saken henlagt på grunn av bevisets stilling, idet det ble ansett å foreligge rimelig tvil om hvorvidt han befant seg i en nødvergesituasjon da han avfyrte skudd med påfølgende voldsanvendelse. Både A og B påklaget avgjørelsen om henleggelse, men klagene ble ikke tatt til følge. Det vises til nærmere omtale i byrettens kjennelse. B begjærte den 11 september 1993 i medhold av straffeprosessloven §241 første ledd 2.punktum avhør av A og C. Han fremmet samtidig krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 samt oppreisning etter lovens §446, og krav om dekning av utgifter til privat antatt forsvarer. Bergen forhørsrett avsa kjennelse den 2 juni 1994 med slik slutning:
"1. Begjæring om rettergangsskritt forkastes.
2. Det offentlige frifinnes for krav om erstatning og oppreisning.
3. B tilkjennes ikke erstatning for utgifter til privat antatt forsvarer."
B påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett som den 7 juli 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
B har i rett til påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
B anfører at kjæremålet gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.
For såvidt gjelder begjæringen om rettergangsskritt hevdes det at lagmannsretten ved vurderingen ikke har tatt hensyn til betydningen av avhør av politibetjent D, som også var begjært avhørt.
B viser videre til at det etter straffeprosessloven §241 er tilstrekkelig at mistanken kan reduseres, og at det ikke er tilstrekkelig å si at rettergangsskrittet ikke er egnet til å avkrefte eller redusere mistanken.
Når det gjelder erstatningskravet, hevder B at lagmannsretten har stilt for strengt krav når retten har nektet erstatning etter §445. Ved vurderingen av oppreisningskravet har retten sett bort fra at forholdet var nødverge, den meget krenkende presseomtale og varetektsfengslingen.
Når det gjelder kravet om dekning av utgifter til forsvarer, hevder B at kravet i §438 er oppfylt, men at retten ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til at det var det forhold at A ga falsk forklaring som nødvendiggjorde bruk av forsvarer.
B har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
B fremsatte 11.september 1993 begjæring etter straffeprosessloven §241 om rettergangsskritt i form av avhør av A og C. Formålet var ifølge begjæringen å klargjøre at det ved episoden 29. mai 1993 forelå "en åpenbar nødvergesituasjon". I skriv av 29. mai 1994 ba han i tillegg avhørt politibetjent D som hadde deltatt i etterforskningen av saken. I kjæremålserklæringen til lagmannsretten fastholdt han at avhør av A, C og D ville ha til følge at mistanken mot ham ville bli avkreftet eller falle helt bort.
Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse at den har funnet at de begjærte rettergangsskritt er uegnet til å avkrefte mistanken. Selv om begrunnelsen er knyttet til spørsmålet om avhør av A og C, antar utvalget at også betydningen av avhør av D er vurdert. At dette ikke er sagt uttrykkelig, kan da ikke lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Utvalget kan videre ikke se at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §241 uriktig.
Heller ikke for øvrig finner utvalget at innsigelsene mot lagmannsrettens kjennelse kan føre frem. De anførsler B kommer med i forbindelse med avgjørelsen av kravet om erstatning og oppreisning og kravet om erstatning for privat antatt forsvarer, gjelder i det vesentlige den konkrete anvendelse av lovbestemmelsene som utvalget som følge av den begrensede kompetanse ikke kan prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.