HR-1994-2026-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-20 |
| Publisert: | HR-1994-02026s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-02026S , jnr. 820/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Halvorsen, Gjølstad, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §258, Løsgjengerloven (1900) §17, §257, Straffeprosessloven (1981) §388 |
I sak som gjelder kjæremål fra A vedrørende begjæringer om gjenopptagelse i straffesaker avsa Agder lagmannsrett kjennelse 8 august 1994 med slik slutning:
"1. Kjæremålet frå påtalemakta vert forkasta.
2. Avgjerdene til Sandefjord byrett om å forkasta krav om oppatt-taking av straffesaker mot A vert oppheva med omsyn til to domfellingar etter straffeloven §228 fyrste leden med B og C som krenkte og ei domfelling etter drukkenskapslova §17 som gjeld slagsmål med D .
Elles vert kjæremåla frå A forkasta."
Kjæremålene til A ble forkastet så langt det gjaldt poster som involverte E, F, G og H.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse når det gjelder disse postene til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har i sin kjennelse avgjort kjæremål over Sandefjord byretts kjennelser i anledning av den kjærende parts begjæringer om gjenopptagelse. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete anvendelse av bestemmelsene om gjenopptagelse kan utvalget ikke overprøve.
Lagmannsrettens kjennelse er utførlig begrunnet. Det er ikke fremkommet noe som gir grunn til å anta at saken ikke er forsvarlig behandlet av lagmannsretten. Den kjærende part synes å ha enkelte innsigelser også mot byrettens behandling av gjenopptagelsesbegjæringene. Dette kan ikke utvalget behandle i det videre kjæremål.
Den kjærende part har overfor utvalget gitt omfattende redegjørelser for bevissituasjonen i de forskjellige saker og for de nærmere omstendigheter begjæringene om gjenopptagelse hviler på. Det gjelder forhold som utvalget, som følge av den begrensede kompetanse, ikke kan prøve. I tilknytning til det den kjærende part anfører i forbindelse med domfellelsen etter straffeloven §257 jf §258 i forhold til F, bemerker utvalget at det ikke er noe som tyder på at lagmannsretten ved avgjørelsen av gjenopptagelsesbegjæringen har bygget på uriktig forståelse av reglene om nødverge og nødrett. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten, som anført, har lagt til grunn uriktig lovforståelse ved avgjørelsen av spørsmålet om gjenopptakelse av saken om domfellelse for legemsfornærmelse overfor E.
Kjæremålene blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.