HR-1994-203-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-14 |
| Publisert: | HR-1994-00203k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00203K , jnr 40/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Schei |
| Lovhenvisninger: |
Advokat Benedict de Vibe ble av Z lagmannsrett den 4 mai 1993 oppnevnt som forsvarer for A i Z lagmannsretts sak nr 93-01109 M.
Z lagmannsrett avsa dom i straffesaken den 24 november 1993. Samme dag innsendte advokat de Vibe sin arbeidsoppgave i saken. Medgått tid ble oppgitt til 60 timers forberedende arbeid inklusive reisetid, samt 63,5 timer i rettsmøter.
Lagmannsretten fant det tvilsomt om det hadde vært rimelig og nødvendig å anvende så lang tid som oppgitt i forberedende arbeid, og tilskrev advokat de Vibe herom ved brev av 16 desember 1993. Advokat de Vibe ble i brevet gitt frist til 23 desember 1993 med å inngi eventuelle bemerkninger. Lagmannsretten mottok innen fristen ingen ytterligere uttalelse fra advokat de Vibe. Ved lagmannsrettens salærfastsettelse av 26 januar 1994 ble timeantallet for forberedende arbeid satt ned til 35 timer. I begrunnelsen er det særlig lagt vekt på:
"Hovedtiltalepunktet mot A sto og falt i realiteten med ett forhold: Om man anså B forklaring for tilstrekkelig bevis. De øvrige dokumenter i saken hadde mer perifer interesse. Rimelig og nødvendig forarbeid for betryggende forsvar av denne tiltalte finnes ikke å burde overstige 35 timer."
Advokat de Vibe har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Fra kjæremålet hitsettes:
"1. Retten har på side 3 i kjennelsen tatt det utgangspunkt at samtlige forsvarere for å skjøtte sin oppgave tilfredsstillende måtte sette seg inn i alle dokumentene i straffesaken. Jeg forstår videre kjennelsen dithen at gjennomsnittlig forberedende arbeid er satt til 40 timer. Videre av kjennelsen på side 4 gjør lagmann C gjeldende at et betryggende forsvar av A ikke skulle tilsi forberedende arbeid ut over 35 timer. Hvis forsvaret av A alene skulle tuftes på politiforklaringene fra medtiltalte B, kan man skjønt være enig med retten i at forberedende arbeid på 35 timer anses mer enn tilstrekkelig. Det er imidlertid ikke korrekt å hevde at øvrige dokumenter bare hadde perifer interesse. For A var det spesielt viktig å gå særlig grundig inn i mange av de andre foreliggende forklaringer fra medsiktede nettopp for å kontrollere sannhetsgehalten i B forklaring på alle punkter der han kunne tenkes å ha informasjoner. Dette gjaldt også forhold som overhodet ikke berørte A, men som ville kunne kaste lys over Bs troverdighet. Jeg vil hevde at forsvaret av A i særlig grad påkalte aktpågivenhet av en ganske annen karakter enn hva tilfellet var for flere av de øvrige tiltalte i saken. Dette avspeilet seg også ved at det for så vidt gjaldt prosedyren om skyldspørmålet i særlig grad ble brukt tid fra aktors side på A og at jeg som sistnevntes forsvarer også måtte bruke adskillig tid. Forsvaret var ikke juridisk sett vanskelig, men nettopp fordi Bs politiforklaringer var nokså detaljerte om A nødvendiggjorde dette et betydelig arbeid med henblikk på å klarlegge faktum på flere nivåer i denne mer eller mindre organiserte narkotikatrafikken.
Forsvarer av A burde etter min mening i utgangspunktet "honoreres" med et større antall forberedende timer enn forsvaret for langt de fleste andre i saken.
2. Retten har satt en slags norm for det forberedende arbeid hvor utgangspunktet er 40 timer. Jeg kan for så vidt akseptere selve normen hvis denne begrenses til å omfatte rent dokumentarbeid samt arbeid under saken og forberedelse til prosedyre. I min arbeidsoppgave var også medtatt annet arbeid i saken, herunder både konferanser, telefoner og korrespondanse. Under de fem konferansene med A ble han besøkt i fengselet ved fire av disse. Min reisetid er også tatt med. For forsvarere som enten ikke hadde sine klienter varetektsfengslet eller hvor klientene var lettere tilgjengelig hva angår reisetid har naturlig nok ikke denne underposten i det forberedende arbeid hatt en slik størrelse som hos meg. For så vidt kunne jeg også ha ekskludert reisetiden fra det forberedende arbeid og heller satt den inn under fraværsgodtgjørelse hvilket da ikke hadde ført til noen salærreduksjon.
3. Under det foreberedende arbeid hører det videre med at jeg tok med 5 timer i særskilt forberedelse til min prosedyre om skyldspørsmålet. Neppe noen av de øvrige forsvarere i saken kan høres med å ha brukt en tilsvarende tid som dette. Jeg viser her til at langt de fleste hadde delvise skylderkjennelse mens hovedpunket for As del overhodet ikke var tilstått. Dette merarbeid til forberedelsen av prosedyren burde ha ført til at retten beregnet et større utgangspunkt for det forberedende arbeid enn den foran nevnte norm på 40 timer."
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Salæret til advokat Benedict de Vibe fastesettes til kr 61132,50 og dekker 60 timer forberedende arbeid og 63,5 timer for rettsmøter.
2. Advokat Benedict de Vibe tilkjennes saksomkostninger med kr 1500,- inkludert gebyr."
Lagmannsretten har i brev av 11 mars 1994 til Høyesteretts kjæremålsutvalg fastholdt sin beslutning av 26 januar 1994. Fra brevet hitsettes:
"Lagmannsretten har ikke trukket i tvil at den tid er medgått som advokat de Vibe har oppgitt.
Advokat de Vibe hadde mottatt kr 22275,- i salær fra forhørsretten i forbindelse med begjæring om varetekt, og var således kjent med saken før det arbeid er påbegynt som nærværende kjæremål gjelder.
Dersom saken hadde vært fremmet mot A separat, burde den etter lagmannsrettens mening ha vært avviklet på en maksimum to dager."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at nedskjæringen av timetallet for forberedende arbeid er skjedd ut fra en vurdering av hva som var "rimelig og nødvendig" til dette, jf salærforskriftenes §6 annet ledd. Som påpekt i utvalgets kjennelse i lnr 471 K/1993, Rt-1993-896, vil det først og fremst bli tale om å tilsidesette en slik skjønnsmessig salærfastsettelse når den fremtrer som urimelig. I nærværende sak har lagmannsretten fastsatt det rimelige timeforbruk ut fra momenter som synes forsvarlige. Skjønnet fremtrer ikke som urimelig, og kjæremålsutvalget finner ikke grunnlag for å sette det til side.
Lagmannsrettens salærfastsettelse må etter dette stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens salærfastsettelse stadfestes.