HR-1994-234-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-27 |
| Publisert: | HR-1994-00234s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00234S , jnr. 1305/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §100, §383, §388 |
A ble 8 mai 1990 pågrepet av politiet. Det ble opplyst at han med skjellig grunn var mistenkt for narkotikabruk. Det ble foretatt ransaking av leiligheten hans, og han ble fremstilt for blodprøvetaking. Såvel ransaking som blodprøver ga negative funn. Saken mot A ble henlagt 21 mars 1991 med den begrunnelse at intet straffbart forhold forelå. Advokat Erling Moss tilskrev deretter politiet på vegne av A og ba opplyst hva som var grunnlaget for mistanken. I brev av 29 april 1991 opplyste politiet at A ble pågrepet fordi det var skjellig grunn til mistanke om overtredelse av legemiddelloven, og at politiet ikke fant å kunne gi ytterligere opplysninger om dette. Saken ble deretter bragt inn for statsadvokaten i Nordland. Statsadvokatens uttalelse ble oppfattet som et vedtak som stadfestet politiets standpunkt om ikke å meddele A grunnlaget for mistanken, og saken ble deretter klaget inn for Riksadvokaten. I Riksadvokatens påtegning 14 desember 1992 ble det fastholdt at advokaten ikke gis adgang til ytterligere opplysninger. Advokat Moss fremsatte 24 februar 1993 begjæring til Rana forhørsrett om innsyn i sakens dokumenter. Forhørsretten avsa kjennelse 17 september 1993 med slik slutning:
"Begjæring om dokumentinnsynsrett fra advokat Moss av 24. februar 1993 tas ikke til følge."
Forhørsretten mente at det ikke var grunnlag for å oppnevne advokat Moss som forsvarer i medhold av straffeprosessloven §100 annet ledd.
A påkjærte beslutningen til Hålogaland lagmannsrett som 19 november 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsretten fant at det ikke var noen hjemmel for å oppnevne advokat Moss som forsvarer i saken.
Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at det foreligger saksbehandlingsfeil fordi sakens karakter sammenholdt med innholdet i politiets tilsvar til lagmannsretten burde tilsi at lagmannsretten ikke avgjorde saken i løpet av 2-3 dager. Det var under enhver omstendighet en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke satte en frist for ham til å uttale seg til politiets tilsvar.
Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §100 annet ledd feil når den har lagt til grunn at adgangen til forsvareroppnevnelse ikke gjelder etter at saken er henlagt som straffesak av påtalemyndigheten.
Den kjærende part har ikke nedlagt påstand.
Påtalemyndigheten har avgitt tilsvar. Det fastholdes der at det ikke eksisterer interne dokumenter som dannet grunnlag for beslutningen om pågripelse. Forøvrig har man ikke krav på utlevering av eller innsyn i slike interne dokumenter.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål og at utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388.
Det er i kjæremålet gjort gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avgjorde kjæremålet allerede 19 november 1993 og uten at den kjærende part var gitt frist til å avgi uttalelse til kjæremålstilsvaret. Det er opplyst at advokat Moss mottok kjæremålstilsvaret 16 november 1993.
Etter straffeprosessloven §383 annet ledd skal retten underrette motparten om uttalelser i anledning kjæremålet dersom det påberopes "nye faktiske opplysninger som ikke åpenbart er uten betydning." Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at dette var situasjonen i denne saken. Kjæremålstilsvaret inneholdt etter utvalgets mening ikke faktiske opplysninger som ikke også fremgår av tidligere dokumenter i saken. Det foreligger da ikke noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at straffeprosessloven §100 annet ledd ikke kan gi hjemmel for oppnevnelse av forsvarer i en sak som er henlagt fordi det ikke foreligger noe straffbart forhold.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.