Hopp til innhold

HR-1994-235-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1994-01-27
Publisert: HR-1994-00235s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1994-00235S , jnr 25/1994.
Parter:
Forfatter: Skåre, Schei, Tjomsland
Lovhenvisninger: Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §286, §288, Skattebetalingsloven (1952) §51, Regnskapsloven (1977) §17, §18, §4, §5, Straffeprosessloven (1981) §350, §363, §436, §437


Namdal herredsrett avsa 19 oktober 1993 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr.1, jfr. nr.3, straffeloven §286, 2. pkt., jfr. 1. pkt., jfr. §288, jfr. regnskapsloven §4, §5, §17 og §18 og skattebetalingsloven §51 nr. 1 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.

2. A ilegges saksomkostninger med kr 5000,- - kroner femtusen 00/100-, jfr. straffeprosessloven §436 og §437."

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.

Domfelte har anket over straffutmålingen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves, jf straffeprosessloven §350 første ledd nr 1.

Tiltalebeslutningen I gjaldt overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr 1 jf nr 3. Skyldkravet er her forsett. Om tiltaltes subjektive forhold uttaler herredsretten blant annet:

"Merverdiavgiftsloven §72 nr.1 setter som vilkår at tiltalte har handlet forsettelig. Etter det som har kommet frem under hovedforhandlingen finner retten det bevist at tiltalte ga kontrakten til sin regnskapsfører og at han ga regnskapsføreren opplysninger om at fakturaen ville være datert august. Tiltalte må da ha vært klar over at kontrakten ville bli brukt til fradrag i merverdiavgiftsregnskapet og han må selv bære ansvaret for de konsekvenser det får. I alle tilfeller burde tiltalte ha reagert da pengene ble utbetalt. Det vises her til at tiltalte har forklart at han forsto at noe var galt da han fikk pengene utbetalt. At tiltalte ikke hadde midler til å tilbakebetale pengene er uten betydning i saken. Retten finner etter dette at det subjektive straffbarhetsvilkåret er oppfylt når det gjelder post I."

Kjæremålsutvalget finner at herredsrettens drøftelse kan etterlate tvil om det her er anvendt en riktig forståelse av forsettsbegrepet. Utvalget finner derfor at dommen på dette punkt må bli å oppheve.

Selv om opphevingsgrunnen bare rammer dette punkt i dommen finner kjæremålsutvalget at dommen bør oppheves i sin helhet, jf straffeprosessloven §363 annet ledd. Utvalget antar at det vil være en fordel at retten kan foreta en samlet vurdering av de forhold saken omfatter. Det tilføyes at det for utvalget kan fremstå som noe uklart hva som er konsekvensen av overtredelsene under tiltalebeslutningen II, uten at - etter det standpunkt man er kommet til - er nødvendig for utvalget å gå nærmere inn på dette. I forbindelse med den nye behandlingen må valg av straffebestemmelse for så vidt gjelder det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen III b) vurderes, jf lov 9 desember 1955 nr 5 §11 og §13.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.