HR-1994-239-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-27 |
| Publisert: | HR-1994-00239s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1994-00239S , jnr 87/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, Straffeloven (1902) §162, §185, §388 |
A, født xx.xx.1968, ble ved Bergen forhørsretts kjennelse av 14 september 1993 varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 nr 2 frem til 12 oktober 1993. Han var siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd jf annet ledd. Varetektsfengslingen er senere forlenget flere ganger. Ved begjæring av 5 januar 1994 til Stavanger forhørsrett ble han begjært fortsatt varetektsfengslet for et tidsrom av inntil fire uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 nr 1 og 2. Forhørsretten avsa 6 januar 1994 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1968, blir å løslate."
Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten avsa 14 januar 1994 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1968, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av retten eller politiet, dog ikke ut over fredag 4. februar 1994 kl. 15.00."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket begrepet "skjellig grunn" til mistanke i straffeprosessloven §171 første ledd uriktig. Lagmannsretten synes å være av en annen oppfatning enn forhørsretten når det gjelder skjellig grunn til mistanke for medvirkning til innførsel av 13-15 kg hasjisj. Det skal foreligge objektive holdepunkter for at mistanken er kvalifisert. Når lagmannsretten gjør gjeldende at de fremlagte bevis er "svakere" etter siktelsens post I a, reiser dette betydelig tvil om hvorvidt loven er anvendt korrekt. Det er ytterligere tvilsomt hvorvidt loven er anvendt korrekt når lagmannsretten sammenligner bevisene mot hans onkel, og opplyser at bevisene mot onkelen dog er "sterkere". Lovanvendelsen tilsløres ytterligere ved at lagmannsretten uttaler at bevisene vedrørende post I b også må tillegges vekt vedrørende post I a. Lagmannsretten har søkt å konstruere opp et ikke eksisterende grunnlag for å avsi kjennelse for fortsatt fengsling.
Når det gjelder unndragelsesfaren er det anført at straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 er tolket feil. Det må kreves en viss grad av sannsynlighet for flukt for at loven vilkår er oppfylt. Lagmannsretten synes å vise til mer eller mindre løse antagelser bygget på hans statsborgerskap, at han pr fengslingstidspunktet ikke var i arbeid og at han ikke var gift eller samboende pr pågripelsestidspunktet. Dette kan ikke være tilstrekkelige holdepunkter til å fastslå at sannsynlighetskravet er oppfylt. Han har redegjort i fengslingsmøtet om sin tilknytning til sønnen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
A, født xx.xx.1968, løslates.
Subsidiært:
Gulating Lagmannsretts kjennelse av 14. januar 94 oppheves."
Politiet har anført at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §171 første ledd riktig. Lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av bevisene i saken, og konkludert med at loven krav til skjellig grunn til mistanke også for så vidt gjelder siktelsens post I a er oppfylt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke har lagmannsretten vurdert særskilt for siktelsens post I b og post I a. Om den sistnevnte post sier lagmannsretten innledningsvis at bevisene for denne postens vedkommende er svakere enn for post I b. Lagmannsretten viser deretter til enkelte av de forklaringer som foreligger i saken, og det bemerkes at bevisene vedrørende siktelsens post I b må kunne tillegges vekt ved bedømmelsen i forhold til post I a. Lagmannsretten konkluderer med at det beviskrav som er innebygget i "skjellig grunn" til mistanke er oppfylt også i forhold til post I a.
Utvalget viser til at lagmannsretten i sin avluttende vurdering har bygget på grunnvilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd. Man kan ikke av den forutgående vurdering og de enkelte momenter som er nevnt der utlede at lagmannsretten har misforstått dette vilkåret, og stilt for lave krav med hensyn til mistankens styrke.
Lagmannsretten har funnet at det foreligger "betydelig unndragelsesfare", og har i denne forbindelse lagt vekt på forhold som taler for at siktede har svak tilknytning til Norge. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket §171 første ledd nr 1 uriktig eller at kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.