HR-1994-268-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-05 |
| Publisert: | HR-1994-00268k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-1072 - Høyesterett HR-1994-00268K, jnr 105/1994. |
| Parter: | A mot Sparebanken Vest v/Rolf Gjerde Statens lånekasse for utdanning v/Arne Bergstrøm, Bergen kommune (kommuneadvokaten v/advokat Arne Langeland) |
| Forfatter: | Smith, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Gjeldsordningsloven (1992), §151, §153, Tvistemålsloven (1915) §397 |
Saken gjelder tvungen gjeldsordning etter gjeldsordningsloven 17 juli 1992 nr 99.
Etter at A og hennes fordringshavere forgjeves hadde forhandet om frivillig gjeldsordning, satt A opp et forslag til tvungen gjeldsordning. Bergen namsrett avsa kjennelse 25 august 1993 med slik slutning:
"Søknad fra A om tvungen gjeldsordning tas ikke tilfølge."
A påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 8 november 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Bergen kommune v/kommuneadvokaten kr 200,- -kronertohundre- 00/100-."
Kjennelsen ble forkynt for kjærende part 17 desember 1993. I to prosesskriv til Gulating lagmannsrett av henholdsvis 27 og 28 desember 1993 ba A om utsettelse av rettsmiddelfrist med en måned, og om at saken ble stilt i bero inntil justisdepartementet hadde behandlet hennes søknad om fritt rettsråd.
Forberedende dommer i lagmannsretten ga i brev til A av 30 desember 1993 uriktig beskjed om at kjæremålsfristen var oversittet. I nytt brev til A av 6 januar 1994 ga lagmannsretten igjen uttrykk for at kjæremålsfristen var oversittet. På dette tidspunkt var dette også korrekt. Lagmannsretten ga i samme brev en orientering om reglene om oppreisning for fristforsømmelse i domstolloven §153 og §154.
Den 19 februar 1994 har A påkjært Gulating lagmannsretts kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, herunder med begjæring om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må avvises.
Den kjærende parts søknad av 28 desember 1993 er fremmet innenfor kjæremålsfristen. Søknaden kunne imidlertid ikke tas til følge, idet det ikke er adgang til å forlenge lovens rettsmiddelfrister uten at dette er særskilt bestemt ved lov, jf domstolloven §151 annet ledd annet punktum. Kjæremålet er undertegnet først 19 februar 1994, og er således ikke rettidig, jf tvistemålsloven §397 første ledd.
A har søkt om oppreisning for oversittelsen av kjæremålsfristen. Begjæring om oppreisning måtte i nærværende sak fremsettes innen 14 dager etter at den kjærende part fikk anledning til det, jf domstolloven §154 første ledd første punktum. Ifølge bestemmelsens annet punktum kan det ikke gis oppreisning for oversittelse av denne fristen.
Lagmannsrettens uriktige opplysninger om startpunktet for kjæremålsfristen i de to brevene som er nevnt ovenfor, kan ha virket forvirrende i forhold til hvilke prosessuelle muligheter som sto til rådighet for den kjærende part. Kjæremålsutvalget vil imidlertid vise til at forberedende dommer i lagmannsretten i sitt brev av 6 januar 1994 ga klart uttrykk for adgangen til å begjære oppreisning. Under henvisning til rettens brev av 30 desember 1993 ble det skrevet:
"De ble i samme brev gjort oppmerksom på at det er anledning til å kreve oppreisning mot fristforsømmelsen og ny frist fastsatt, jfr. domstolloven §153. Det fremgår av samme bestemmelse at slik oppreisning kan gis, dersom fristforsømmelsen ikke kan legges parten eller hans lovlige stedfortreder eller prosessfullmektig til last, eller hvis særlige omstendigheter ellers taler for oppreisning og forsømmelsen ikke er forsettlig. Det vises imidlertid til domstolloven §154, som tilkjennegir at slik begjæring om oppreisning må fremsettes innen 14 dager etter at det ble anledning til det. Dersom slik begjæring om oppreisning ikke fremmes, vil kjæremålet måtte avvises som for sent fremsatt. Dersom oppreisning gis, vil det bli satt ny kjæremålsfrist, og De kan da inngi kjæremål som tilfredstiller lovens minimumskrav og be om ny frist til innsendelse av supplernde og utdypende bemerkninger.""
Etter utvalgets oppfatning har den kjærende part med dette fått en klar oppfordring til å begjære oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen, og således fått slik anledning til å fremsette oppreisningsbegjæring som er nevnt i domstolloven §154. Dette gjelder uansett om lagmannsrettens uriktige redegjørelse for kjæremålsfristen ellers kan ha virket forvirrende.
Rettidig begjæring fra den kjærende part måtte etter dette være fremsatt senest 20 januar 1994. Den kjærende parts oppreisningsbegjæring er datert 19 februar 1994, og fristen for å begjære oppreisning er oversittet.
Kjæremålet må derfor avvises.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning:
Kjæremålet avvises.