HR-1994-30-A - Rt-1994-348

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-03-23
Publisert:	HR-1994-00030-A - Rt-1994-348 (78-94)
Stikkord:	Ærekrenkelse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning på grunn av angivelig ærekrenkende omtale i en reportasjeserie i en avis av virksomheten til en spesialist i plastisk kirurgi.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1991-1392 - Høyesterett HR-1994-00030 A, nr 308/1992
Parter:	A (advokat Cato Schiøtz) mot 1. Bergens Tidende AS 2. Redaktør E 3. Journalist B (advokat Pål W Lorentzen)
Forfatter:	Backer, Holmøy, Dolva, Gjølstad, Christiansen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §249, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §5-1, §5-2, Legeloven (1980) §25

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning på grunn av angivelig ærekrenkende omtale i en reportasjeserie i en avis av virksomheten til en spesialist i plastisk kirurgi. Lege A hadde siden 1975 arbeidet som privatpraktiserende spesialist i plastisk kirurgi i Bergen. I januar 1986 flyttet han inn i nye lokaler, der han drev Paradis Plastisk Kirurgisk Poliklinikk. Bergens Tidende inneholdt 5 mars 1986 en omtale av klinikken ved journalist B. I intervjuet med A fremhevet denne de positive sider ved forskjellige "skjønnhetsoperasjoner". Senere fikk imidlertid avisen flere henvendelser fra kvinner som var blitt operert av dr A, og som var misfornøyd med behandlingen. Dette førte til at avisen 2, 3, 5, 7 og 9 mai 1986 hadde sterkt kritiske reportasjer om hans virksomhet. Det ble her med store overskrifter og en meget kraftig ordbruk, i detalj redegjort for hvordan kvinnene følte seg etter mislykkede operasjoner og manglende oppfølging fra As side. Reportasjene inneholdt også til dels store fargebilder av opererte kvinnebryst med stygge arrdannelser. I noen av de senere reportasjene ble misfornøyde pasienter oppfordret til å klage til fylkeslegen og saksøke dr A. Det ble opplyst at Helsedirektoratet ville iverksette en granskning av dr As praksis, og det ble antydet at A kunne komme til å miste sin lisens. Videre ble det reist spørsmål om politietterforskning.

Etter dette klaget 17 tidligere pasienter over dr A til fylkeslegen i Hordaland. Fem av disse trakk senere klagen tilbake. Fylkeslegen sendte klagene videre til Helsedirektoratet, som forela dem for overlege, professor dr. med. Gunnar Eskeland som sakkyndig. Han uttalte i erklæring av 8 oktober 1986 at det ikke var grunnlag for kritikk av dr As kirurgiske behandling av pasientene. Man måtte regne med at det av og til ville oppstå komplikasjoner, som ingen kirurg er forskånet for. Eskeland fant grunn til kritikk i ett tilfelle, der A hadde reist til utlandet uten å informere en nyoperert pasient. Ellers fant han det vanskelig på grunnlag av det skriftlige materiale, å ta standpunkt til klagene over mangelfull informasjon og oppfølging. Helsedirektoratet sluttet seg i brev av 3 november 1986 til den sakkyndiges vurdering, og fant ikke at opplysningene i saken foranlediget ytterligere tiltak.

Etter avisomtalen fikk dr A færre nye pasienter og kom i økonomiske vanskeligheter. Klinikken på Paradis ble drevet til oktober 1988. Deretter drev dr A i mer beskjedne lokaler i Bergen frem til april 1989. Siden har han hatt vikariater og annet mer tilfeldig og kortvarig arbeid som lege i offentlig og privat tjeneste i Sverige og på Østlandet.

Ved stevning av 22 juni 1987 reiste A privat straffesak mot Bergens Tidende AS, redaktør E og journalist B. Opprinnelig omfattet saken også en av de tidligere pasienter som hadde stått frem i avisen og oppfordret til felles aksjon mot A. I forhold til denne pasienten ble saken imidlertid senere hevet. Det var nedlagt påstand om mortifikasjon av seks utsagn i reportasjen av 2 mai og ett utsagn i reportasjen av 5 mai 1986. Dessuten ble det krevet erstatning og oppreisning. I et saksforberedende møte 8 november 1988 ble kravet om mortifikasjon frafalt, og saken fortsatte etter dette i sivilprosessens former som en erstatningssak etter skadeserstatningsloven av 13 juni 1969 nr 26 §3-6.

Bergen byrett avsa 12 april 1989 dom med slik domsslutning:

"1. Bergens Tidende A/S v/styrets formann dømmes til å betale A erstatning for tapt inntekt kr 125000, - kroneretthundreogtjuefemtusen - for 1986 med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 1. september 86 til betaling skjer, kr 200000, - kronertohundretusen - for 1987 med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 01. juli 87 til betaling skjer og 175000, - kroneretthundreogsyttifemtusen - for 1988 med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 01. juli 88 til betaling skjer.

2. Bergens Tidende A/S v/styrets formann, E og B dømmes in solidum til å betale A kr 75000, - kronersyttifemtusen - med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 01. januar 88 til betaling skjer.

3. Bergens Tidende A/S v/styrets formann, E og B dømmes in solidum til å betale A erstatning for tap i fremtidig erverv, kr 375000, - trehundreogsyttifemtusen.

4. Bergens Tidende v/styrets formann dømmes til å betale A oppreisning kr 130000, - kroneretthundreogtrettitusen.

5. E dømmes til å betale A kr 10000, -kronertitusen.

6. B dømmes til å betale A kr 10000, - kronertitusen.

7. De saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger for Bergen Byrett kr 259500, - kronertohundreogfemtinitusenfemhundre.

8. Oppfyllingsfrist etter pkt. 1-7 er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Byretten bygget på at A hadde krav på erstatning og oppreisning fordi avisreportasjene ødela tilliten til hans kirurgiske dyktighet, som det ikke var noe å si på. Han kunne imidlertid bebreides for manglende informasjon, omsorg og oppfølging ved komplikasjoner etter operasjoner. Han hadde således selv meget av skylden for kritikken, og hans erstatningskrav ble derfor redusert med 75 %.

Både Bergens Tidende AS, redaktør E og journalist B på den ene side og A på den annen side påanket dommen til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 16 juni 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Bergens Tidende, E og B frifinnes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler A i saksomkostninger for lagmannsretten kr 311045,- - trehundreogellevetusenogfirtifem 00/100 - til Bergens Tidende, E og B i fellesskap.

3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke."

Lagmannsretten oppsummerte på slutten av domspremissene sin mening slik:

"Det forekom i As virksomhet et ikke uvesentlig antall tilfeller av dårlig oppfølging og opptreden og lignende som gav mange kvinner rimelig grunn til å føle seg skuffet og dårlig behandlet. Denne bevisvurdering bygger lagmannsretten i alt vesentlig på kvinnenes forklaringer og fremtreden forøvrig i retten. Dette hadde Bergens Tidende lov til å skrive om og gjengi kvinnenes subjektive opplevelser av behandlingen. Avisen gjorde det på en måte som i all hovedsak var korrekt. I den grad avisartiklene måtte gi inntrykk av at der kunne være grunn til å stille spørsmål ved As faglige dyktighet, er det ikke annet enn en mistanke hans opptreden gav rimelig grunnlag for, og som det derfor måtte være berettiget å informere om. Hvis dette førte til økonomisk tap for A var det på grunn av den meget ømfintlige virksomheten han drev."

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt rettsanvendelsen, bevisvurderingen og saksbehandlingen. Anken over saksbehandlingen er senere frafalt. Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 22 desember 1992 ble bestemt at "Anken over bevisbedømmelsen nektes fremmet forsåvidt angår spørsmålet om mangelfull omsorg, oppfølgning mv.". Ellers ble anken henvist. Lagmannsrettens bevisbedømmelse om mangelfull omsorg og oppfølgning fremgår særlig av lagmannsrettens dom side 11-14. Jeg skal komme tilbake til spørsmålet om hvilket faktum man her må bygge på.

De tre personlige parter og 13 vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er tre nye. De har forklart seg om hendelser i Sverige etter at lagmannsrettens dom forelå. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Til tross for de nye beviser står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har hovedsakelig anført:

Byrettens dom er i utgangspunktet riktig, bortsett fra at man ikke skulle ha foretatt noen stor reduksjon av erstatningsbeløpene på grunn av feil fra As side. Selv om man legger lagmannsrettens bevisbedømmelse om mangelfull omsorg og oppfølgning til grunn, kan denne bare få marginal betydning for erstatningsberegningen.

Reportasjeserien i Bergens Tidende hadde karakter av en offentlig henrettelse av A som plastisk kirurg. Ingen lege i denne bransjen ville ha overlevet en slik medfart. Det vesentlige i reportasjene var den sterke fremhevelse av de mislykkede operasjonene. Leserne fikk inntrykk av at A ikke var kompetent som plastisk kirurg. Det var på denne måte fylkeslegen, Helsedirektoratet og professor Eskeland oppfattet utsagnene i avisen. Ankemotpartene har ikke gjort noe forsøk på å føre bevis for at A ikke er kompetent som kirurg. Først etter at Helsedirektoratets uttalelse forelå, har man fra den annen side søkt å forklare reportasjene slik at de først og fremst går på manglende omsorg og oppfølgning.

Ved reportasjene er A berøvet den tillit som er nødvendig for hans stilling eller næring, jf straffeloven §247. Virksomheten som plastisk kirurg er i utpreget grad avhengig av pasientenes tillit. Ankemotpartene må ha vært klar over dette, og de skadevirkninger som reportasjene ville få. Selv om avisene har rett til å øve kritikk, må man kreve at den er vederheftig. Journalist B hadde ingen spesielle kunnskaper om plastisk kirurgi, og hun nøyet seg stort sett med telefonisk kontakt med sine intervjuobjekter. A fikk ikke noen reell mulighet for å imøtegå kritikken før den kom på trykk. Ankemotpartene har handlet grovt uaktsomt. De kan ikke høres med at de bare målbar de misfornøyde pasienters subjektive følelser og synspunkter. Lagmannsretten har tatt feil når den ikke anser ankemotpartene ansvarlige for innholdet i beskyldningene. Det bestrides at grensene for hva som kan anses som en rettsstridig ærekrenkelse her må trekkes særlig vidt ut fra hensynet til forbrukerbeskyttelse, eller fordi det dreier seg om kosmetiske operasjoner av friske mennesker. Subsidiært hevdes det at selv om kritikken i seg selv ikke skulle være rettsstridig, vil den allikevel være det etter utilbørlighetskriteriet i straffeloven §249 nr 2.

A har fått sitt liv som plastisk kirurg, og også langt på vei sitt liv som alminnelig lege, ødelagt. Etter reportasjene i Bergens Tidende våren 1986 prøvet han i nærmere to år å holde det gående som plastisk kirurg i Bergen, men det var ikke mulig. Senere har han ført en nomadiserende tilværelse i vikariater og andre kortvarige stillinger, særlig i Nord-Sverige, selv om han nå arbeider på Østlandet. Økonomisk er han ødelagt, og den omflakkende tilværelse har gått ut over hans muligheter for familieliv. Han konfronteres stadig i faglig sammenheng med sin "fortid".

Bak kravene i påstanden ligger en detaljert beregning av tap, der det er tatt utgangspunkt i en beregnet ukesomsetning ved klinikken på Paradis på 90000 kroner eller alternativt 70000 kroner. I forhold til utgangspunktene er kravene imidlertid justert kraftig ned. Grunnlaget for kravene er skadeserstatningsloven §3-6 og alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Erstatning:

a. Bergens Tidende AS dømmes til å betale A erstatning for tapt inntekt utmålt etter rettens skjønn begrenset oppad til:

I. Kr. 750000,- for 1986 med tillegg av 18% rente fra 01. september 1986 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

II. Kr. 900000,- for 1987 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 1987 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

III. Kr. 800000,- for 1988 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 1988 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

IV. Kr. 800000,- for 1989 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 1989 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

V. Kr. 800000,- for 1990 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 1990 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

VI. Kr. 700000,- for 1991 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 1991 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

VII. Kr. 300000,- for 1992 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 1992 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

VIII. Kr. 800000,- for 1993 med tillegg av 18% rente fra 01. juli 93 til 31. desember 1993 og deretter 12% rente til betaling skjer.

b. Bergens Tidende A/S dømmes til å betale erstatning for lidt tap utmålt etter Rettens skjønn begrenset oppad til kr 750000,- med tillegg av 18% rente fra 01. januar 1988 til 31. desember 93 og deretter 12% til betaling skjer. c. Bergens Tidende A/S dømmes til å betale erstatning for tap i fremtidig erverv utmålt etter Rettens skjønn begrenset oppad til kr 2500000,-.

2. Oppreisning

a. Bergens Tidende A/S dømmes til å betale A oppreisning utmålt etter Rettens skjønn begrenset oppad til kr 1200000,-.

b. E og B dømmes hver til å betale A oppreisning utmålt etter Rettens skjønn begrenset oppad til kr 100000,-.

3. Saksomkostninger

Bergen byretts dom pkt. 7 stadfestes, med tillegg av 18% rente fra 1 mai 1989 til 31. desember 93 og deretter 12% rente til betaling skjer.

Ankemotpartene dømmes til å betale saksomkostninger for Gulating lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene, Bergens Tidende AS, E og B, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og også stort sett i begrunnelsen.

Det er reportasjene lest i sin sammenheng som er avgjørende, og ikke de enkelte ord eller uttrykk. Reportasjene handler først og fremst om situasjonen til det ganske store antall kvinnelige pasienter som avisen direkte eller indirekte har vært i kontakt med, og som klager over manglende omsorg og oppfølgning etter en mislykket operasjon. De klager også over manglende informasjon før operasjonen. Det er kvinnenes følelser og frustrasjoner som skildres med deres egne ord. Det avgjørende er ikke om A er en god eller dårlig kirurg, men om han har sviktet i forhold til kravene i legeloven av 13 juni 1980 nr 42 §25. Lagmannsretten har på grunn av den direkte bevisførsel hatt et bedre utgangspunkt for å bedømme dette enn Høyesterett.

Fylkeslegen, Helsedirektoratet og dettes sakkyndige må kritiseres for at de i altfor stor grad har konsentrert seg om det rent kirurgiske, og ikke hatt øye for helheten i den medisinske behandling i relasjon til legeloven §25. I de fleste av de beskrevne tilfeller dreier det seg om en avbrutt eller ikke fullført medisinsk behandling. De som klaget til fylkeslegen fikk ikke adgang til å imøtegå As uttalelse, og de ble ikke innkalt for å avgi personlig forklaring.

Avisene må ha adgang til å skrive på en kritisk måte om aktuelle samfunnsspørsmål og gi forbrukerveiledning, også når det gjelder tilbudet på kosmetiske operasjoner. A måtte være klar over at han arbeidet i en spesielt følsom bransje, der det gjaldt å ha tilfredse pasienter eller kunder. At han ikke la vinn på dette, må bli han egen risiko. Ankemotpartene bestrider at journalist B ikke var kvalifisert til å skrive om As virksomhet, eller at hun ikke foretok tilstrekkelige undersøkelser før hun skrev. A fikk adgang til å uttale seg før reportasjen 2 mai 1986, og reportasjen inneholder et intervju med ham. Også på annen måte var reportasjene søkt balansert med intervjuer med andre personer enn de misfornøyde pasientene.

Under henvisning til alt dette hevdes det at reportasjene ikke inneholdt noen ærekrenkelse som kan karakteriseres som rettsstridig. Under enhver omstendighet må sannheten av det vesentlige i beskyldningene anses bevist. Det bestrides at straffeloven §249 nr 2 kommer til anvendelse.

Når det gjelder As tapsberegning, peker ankemotpartene på at han har bevisbyrden for årsakssammenheng med eventuelle ærekrenkelser. Man kan ikke uten videre gå ut fra at han ville klart å opprettholde det høye inntektsnivå fra begynnelsen av 1986. Det må også tas hensyn til at han selv har den vesentlige del av skylden for at det gikk galt.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Innledningsvis bemerker jeg at avisene naturligvis har full adgang til å fremheve de betenkelige sider ved plastisk kirurgi, og å illustrere fremstillingen med opplysninger om tilfelle der det har gått galt. De må også kunne slå ned på kritikkverdige sider ved den enkelte plastiske kirurgs virksomhet, og man må her gi et vidt spillerom for subjektive vurderinger fra vedkommende journalists side. Men direkte feilaktige faktiske opplysninger av negativ karakter vil måtte betraktes som ærekrenkelser. Den omstendighet at avisen bare gjentar en annens beskyldninger vil etter fast praksis, iallfall som utgangspunkt, ikke være unnskyldende.

Det vil etter dette være nødvendig å gå gjennom de enkelte reportasjer for å fastslå hva som er deres innhold i relasjon til ærekrenkelsesbestemmelsene. Ved tolkingen av reportasjene må man ta utgangspunkt i det totalinntrykk de vil gjøre på den alminnelige leser, der man legger større vekt på overskrifter og ingresser samt billedmaterialet enn på det som står med vanlig trykk. Lagmannsretten har vært inne på at den særlig interesserte leser vil studere hele reportasjen nøye og derved får et mer balansert syn enn den som bare ser mer overflatisk på reportasjen. Jeg har imidlertid vanskelig for å tillegge dette særlig vekt. Selv de som leser reportasjen i sin helhet, vil lett få sin oppfatning preget av karakteristikker i overskrifter m v. Reportasjen henvender seg for øvrig til publikum i sin alminnelighet, og vil derved innvirke på legens alminnelige renomm. Jeg kan ikke som lagmannsretten generelt legge til grunn at leserne er klar over at et dårlig resultat av en operasjon ikke behøver å skyldes manglende kirurgisk ferdighet.

Journalist B stod bare for den første og de to siste av de fem reportasjene som har vært påberopt som ærekrenkende. Det har imidlertid ikke vært anført at dette skulle bringe henne i noen annen stilling enn de to andre ankemotpartene, og jeg kan ikke se at det er grunn for noen slik sondering.

Reportasjen 2 mai 1986 hadde sin bakgrunn i den positive reportasjen 5 mars samme år, og de henvendelser som Bergens Tidende hadde fått fra misfornøyde pasienter. Den beskriver skjebnen til tre kvinner som hadde gjennomgått brystoperasjon med innsetting av silikonproteser, og som senere hadde fått komplikasjoner. På første side er det en to spalters overskrift "Forskjønnelse ble vansiring" og et bilde av en kvinnebyste med skjemmende arr under brystene. I anførselstegn står det: "Vi betalte tusenvis av kroner og oppnådde ikke annet enn å bli vansiret og ødelagt for livet". Inne i avisen er en hel side viet reportasjen. Det er en overskrift over syv spalter "Kvinner ødelagt for livet etter "skjønnhetsinngrep"". Det samme bildet som på første side er gjengitt over fem spalter. Under bildet står det: "Enorme arr, skjeve bryster og en langvarig, smertefull betennelse var konsekvensene av "skjønnhetsbehandlingen" for denne kvinnen". Artikkelen innledes med en ingress med tre punkter, der det heter:

"Jeg betalte 6000 kroner og oppnådde bare å bli skamfert.

At jeg angrer bittert, er mildt sagt. Jeg er ødelagt for livet og blir aldri mitt "gamle jeg" igjen.

Smertene var uutholdelige. Jeg ble forvandlet til et angstfylt og skjelvende nervevrak i løpet av få dager og trodde jeg skulle dø."

Inne i artikkelen fremgår det av kvinnenes uttalelser at de henvendte seg til dr A etter at det var oppstått infeksjoner og andre komplikasjoner, og at de er misfornøyd med den behandling de fikk. Jeg forstår det slik at dette både går på servicen og resultatet av behandlingen.

Nederst på siden er det et intervju med dr A med overskriften "Misfornøyde pasienter vil alltid forekomme". Det er i saken opplyst at B henvendte seg til dr A 30. april og ba om en uttalelse, idet hun sa at de tre kvinnene overfor henne muntlig hadde løst A fra taushetsplikten. A avslo imidlertid å kommentere de konkrete tilfeller under henvisning til sin taushetsplikt.

Nederst på siden er det videre et intervju med en annen plastisk kirurg, overlege Gunnar E Johnson, under overskriften "Krevende form for kirurgi. Små marginer mellom suksess og fiasko".

Dagen etterpå, 3 mai, var det en ny reportasje, der det på første side er en to-spalters overskrift "Aksjon mot bystelegen". Inne i avisen er det en overskrift over fem spalter "Reis sak mot legen". Det er den tidligere pasient C som står frem og forteller om tilsvarende erfaringer som de tre kvinnene i reportasjen dagen før. Hun oppfordrer alle i samme situasjon om å gå sammen om å reise søksmål mot dr A. Det er også et intervju med fylkeslegen, som uttaler at misfornøyde pasienter kan klage til ham. Videre er det en artikkel over fem spalter med overskrift "Legen har kvitteringsplikt". Det slås her ned på at A skal ha pleid å ta betaling uten å gi kvittering. Det antydes at dette kan ha interesse både for ligningskontoret og trygdekontoret.

I reportasjen 5 mai er det på første side en en-spalters overskrift "Kr. 12000 - brystene ødelagt". Overskriften gjentas over syv spalter inne i avisen med en liten endring uten betydning for innholdet. Her beretter en kvinne om hvordan hun har gjennomgått to brystoperasjoner hos dr A med dårlig resultat. Videre er det en overskrift over fire spalter "Kontroll nesten umulig" med en artikkel der fylkesskattesjefen intervjues. Over to spalter er det en innrammet artikkel med overskrift "Telefonstorm: "Så sterkt at jeg ikke kunne sove"". Det er C som beretter om hvordan hun har fått telefonhenvendelser fra en rekke kvinner som forteller meget "sterke" historier om sin befatning med dr A.

I reportasjen 7 mai følges dette opp. På første side er det en overskrift over fire spalter "Telefonstorm fra opererte". Videre er det bilde over to spalter av det ene brystet til en tidligere pasient, D, der poenget er at operasjonsstingene ikke er fjernet, foruten at det er stygge arr. Inne i avisen er det en overskrift over fem spalter "Telefonstorm etter kritikk mot "motelege" "Forestilte meg ikke at vi var så mange"". C beretter i et intervju at hun har snakket med minst 50 personer som alle har sine skrekkopplevelser å bidra med. Det er redegjort for tre av disse sakene. Videre er det et tre-spalters bilde av begge brystene til D. I tilslutning til dette er det en fire-spalters overskrift "D (28) ble operert i 1984. Stingene sitter fremdeles i". I artikkelen opplyses det at hun etter operasjonen henvendte seg til dr As kontor for å få fjernet stingene, men ble henvist til å gjøre dette selv, da man ikke hadde noen egnet pinsett. Videre er det en artikkel med overskrift over tre spalter "Neppe etterforskning", der statsadvokaten er intervjuet.

I den siste reportasjen av 9 mai er det på første side en overskrift over fire spalter "Brystlege granskes". Det opplyses at ifølge den fungerende helsedirektør ville Helsedirektoratet straks ta kontakt med fylkeslegen i Hordaland med sikte på å få gjennomført en grundig granskning av dr A og hans virksomhet, og avisen reiser spørsmål om legen kan miste lisens. Inne i avisen er det en fire spalters overskrift som går på det samme. Dessuten er det en tilsvarende overskrift "Kan ikke gjøre noe". Advokat Åsmund Hodne i Den norske lægeforening uttaler overfor avisen at foreningen ikke kan behandle klager på legers medisinske virksomhet, men bare klager som går på legers opptreden, væremåte og medmenneskelige behandling av pasienter.

Det første spørsmål som reiser seg ved en tolking og vurdering av reportasjeserien, er om kritikken av A har karakter av en beskyldning og hva det nærmere innhold av beskyldningen er. A selv hevder at det foreligger en generell beskyldning om "malpractice", og at mangler ved det kirurgiske arbeid her vil være det sentrale moment. Ankemotpartene hevder derimot at kritikken ikke går på dette, men på manglende informasjon, omsorg og oppfølgning, som er en del av den medisinske behandling. Lagmannsretten har funnet at det er ført sannhetsbevis for mangler ved omsorg og oppfølgning, og siden anken over bevisbedømmelsen er avskåret på dette punkt, er Høyesterett bundet ved lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Reportasjene befatter seg med situasjonen til kvinner som har fått komplikasjoner etter en operasjon, eller hvor den opprinnelige operasjon har vært mislykket. De er fortvilet over resultatet av behandlingen og klager over vrangvilje og likegyldighet fra A med hensyn til å rette opp det som er gått galt. Etter mitt syn fremtrer reportasjene i Bergens Tidende samtidig som et sterkt angrep på As kvalifikasjoner som plastisk kirurg, uten at det er tatt tilstrekkelig forbehold for alminnelig risiko for mislykkede operasjoner. Uttalelsene om at kvinnene ble vansiret og ødelagt for livet, og de mange andre kraftige uttalelser, særlig i reportasjen av 2 mai 1986, som satte tonen for de senere reportasjer, kan vanskelig forstås på annen måte enn at de for en stor del går på resultatet av behandlingen, der det kirurgiske er det vesentlige. Slik har også fylkeslegen, Helsedirektoratet og professor Eskeland oppfattet reportasjene. Opprinnelig synes Bergens Tidende å ha vært av samme mening. Det uttales således i en leder i avisen for 12 mai 1986 tilfredshet med at helsemyndighetene nå skal foreta en skikkelig granskning av "en bergensk brystlege" for "å få klarlagt om de behandlingsmetoder som anvendes holder faglige mål". Man kan også spørre om Bergens Tidendes reportasjeserie om dr A, som man måtte forstå ville være fullstendig ødeleggende for hans virksomhet, kan forklares på annen måte enn at man mente at det dreiet seg om uforsvarlig kirurgisk virksomhet som burde bringes til allmennhetens kunnskap.

Jeg er etter dette - i motsetning til lagmannsretten - kommet til at reportasjene inneholder en beskyldning mot A om at han hadde utøvet sin kirurgiske virksomhet på en uforsvarlig måte - en beskyldning som jeg må legge til grunn er uriktig.

Det neste spørsmål er om den ærekrenkelse som ligger i dette, av spesielle grunner ikke kan anses som rettsstridig. Avisen har blant annet vist til sin særlige plikt til å vareta forbrukernes interesse, og til at den totale beskyldning mot A om mislig forhold allikevel langt på vei var riktig. A har på sin side kritisert avisens saksbehandling, og har dessuten vist til straffeloven §249 nr 2.

Når en avis rykker ut med en så sterk kritikk som i dette tilfelle, mener jeg at A burde ha vært gitt en mulighet for reell imøtegåelse. Ingen tidsfaktor hindret dette. A kunne ikke ved henvendelsen 30 april uttale seg om de konkrete tilfeller uten å være løst fra sin taushetsplikt av pasientene selv, og han kunne ikke ha noen plikt til selv å gjøre henvendelse til dem om dette. Jeg mener også at B - og avisen - må bebreides for manglende balanse i reportasjene og for å bruke unødvendig krasse og dels misvisende uttrykk. Den omstendighet at hun siterte intervjuobjektene, er ingen unnskyldning for helt å se bort fra personvernet for dr A. At kvinnene hadde en subjektiv og sterkt følelsesengasjert innstilling til det som de hadde gjennomlevet, er ikke rart. Men det er en annen sak å publisere uttalelsene til en stor krets av lesere, som måtte vente at de iallfall tilnærmet dekket den objektive sannhet. Selv om det er grunn til å ha vide grenser for ytringsfriheten for at avisene kan fylle sin samfunnsmessige oppgave, kan jeg ikke se annet enn at grensene her er overskredet. Jeg viser her til Høyesteretts dom i OBOS-saken i Rt-1979-1606, uttalelsen på side 1614. Straffeloven §249 nr 2 finner jeg ikke grunn til å komme inn på.

Anførselen om at det vesentlige av beskyldningen er bevist, bygger på lagmannsrettens bevisvurdering forsåvidt angår mangler ved omsorg og oppfølgning.

Lagmannsrettens bevisbedømmelse når det gjelder dette spørsmål, fremgår av spredte bemerkninger over flere sider i lagmannsrettens dom, særlig side 11-14. På side 12 heter det således:

"Lagmannsretten finner det på basis av det ovenstående bevist at A drev sin virksomhet på en slik måte at mange av de kvinner som var utsatt for komplikasjoner, hadde opplevelser som gav dem rimelig grunn til å føle seg utsatt for dårlig omsorg og til å føle engstelse for behandlingen de fikk, og forøvrig grunn til i flere tilfeller å føle seg støtt over As opptreden."

Videre heter det på side 13:

"For As vedkommende må det kunne fastslås at det er tale om en utilfredsstillende adferd som forekom ganske ofte i de tilfeller da noe inntraff som gjorde det nødvendig med en særlig innsats efter operasjonene. Det er ikke dermed sagt at han opptrådte utilfredsstillende i de fleste slike tilfeller eller i en særlig stor del av dem. Det er neppe tale om annet enn et mindretall av tilfellene. Og det skal presiseres at der ikke er fremkommet noe som godtgjør at der virkelig var svikt med hensyn til As kirurgiske dyktighet."

Jeg nevner at A under prosedyren for Høyesterett har kommet nærmere inn på reportasjen vedrørende D 7 mai 1986. Jeg går ikke inn på dette da det må antas å ha mindre betydning for det samlede resultat i saken.

Ankemotpartene har kritisert fylkeslegen, Helsedirektoratet og professor Eskeland for deres saksbehandling og for at de har nedtonet de deler av klagene mot A som gikk på manglende informasjon, omsorg og oppfølgning, som det burde ha vært lagt større vekt på. For resultatet i saken er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på saksbehandlingen og hvilke muligheter myndighetene hadde for å prøve disse klagepunktene. Jeg nøyer meg med å peke på at klagene over manglende informasjon, omsorg og oppfølgning, som var vesentlige elementer i de skriftlige klagene, bare i beskjeden grad er omhandlet i uttalelsene i saken.

Ankemotpartene har endelig pekt på As virksomhet i Sverige etter lagmannsrettens dom, som de mener må tale mot ham. Størstedelen av 1992 arbeidet han ved en klinikk for plastisk kirurgi i Vsterås, der han sluttet etter en uoverensstemmelse med eieren. Denne har i bevisopptak kommet med en rekke ufordelaktige opplysninger om A, men disse er imøtegått av narkoselegen og operasjonssøster ved klinikken, som også er sluttet der. Jeg har ikke tilstrekkelig grunnlag til å legge vekt på anførslene.

Jeg må etter dette legge til grunn at det vesentlige i de beskyldninger som inneholdes i reportasjeserien om A ikke er bevist, idet de påståtte mangler ved det kirurgiske arbeid, slik reportasjene er utformet, klart overskygger mangler ved omsorg og oppfølgning. Videre er beskyldningene rettsstridige.

Etter min mening kan det ikke være tvil om at reportasjeserien har vært årsak til et meget betydelig økonomisk tap, foruten skade av ikke økonomisk art, for A. Det ville vært merkelig om klinikken på Paradis hadde overlevet den sterkt negative omtale i reportasjeserien i Bergens Tidende. Kommersiell kosmetisk kirurgi er en bransje som er meget ømfintlig for alt som kan undergrave de potensielle pasienters tillit til den opererende lege. Ankemotpartene må ha vært klar over dette.

Når det gjelder beregningen av As tap, knytter det seg imidlertid mange usikkerhetsmomenter til denne. Han kunne ikke i noe tilfelle automatisk regne med å drive en blomstrende og usedvanlig lønnsom virksomhet som privatpraktiserende kosmetisk kirurg resten av sitt liv frem til pensjonsalderen. Særlig gjelder dette etter at det ble klarlagt at det var adskillig å bebreide ham for manglende omsorg og oppfølgning, og at mange av hans gamle pasienter av den grunn var meget bitre på ham. Selv en nøktern og saklig, i enhver henseende lovlig kritikk bygget på dette, ville vært meget skadelig for ham. Etter at A måtte slutte sin virksomhet i Bergen, har han hatt store problemer med å finne passende arbeid som lege. Men det er vanskelig å holde ankemotpartene fullt ut ansvarlig for dette. Verken de eller andre kunne forutse så omfattende langtidsvirkninger av en reportasjeserie.

A skal etter skadeserstatningsloven §3-6 i forhold til Bergens Tidende ha erstatning for lidt skade, for tap i fremtidig erverv og oppreisning. Når det gjelder de to siste former for erstatning, står retten etter lovbestemmelsen meget fritt i sin erstatningsutmåling. Men også når det gjelder den første form for erstatning, kan man ta hensyn til As eget forhold, og man kan lempe erstatningen i særlige tilfelle, jf skadeserstatningsloven §5-1 og §5-2. I forhold til E og B har A bare krevet oppreisning.

A har fremlagt en detaljert beregning av sin lidte skade i form av tapt inntekt og pådratte utgifter. Blant annet av skattemessige grunner ønsker han tapt inntekt spesifisert for hvert år, og slik at denne spesifikasjon også kan danne utgangspunkt for renteberegning av hans krav. Jeg finner det slik saken ligger an, vanskelig å dele erstatningen for lidt skade opp på denne måten, da det ikke under noen omstendigheter vil bli tale om å finne frem til beløp som lar seg beregne på noen eksakt måte. Etter dette er jeg kommet til at erstatning for lidt skade, bestående av tapt inntekt i årene fra 1986 og frem til domstidspunkt inklusive renter, bør settes til 2 millioner kroner. Det krav på erstatning for annen lidt skade som A har fremsatt, refererer seg til utgifter i forbindelse med flytting, dobbelt husholdning, tap på medisink utstyr og ved salg av fast eiendom m v. Etter min mening er en del av disse tap for avledet i forhold til skadeårsaken til å kunne begrunne erstatningsansvar, mens andre må godtas. Også her må det tas hensyn til As forhold. Jeg finner skjønnsmessig å kunne sette erstatningen for utgifter til 200000 kroner.

Erstatning for tap i fremtidig erverv settes til 500000 kroner. Videre settes oppreisning fra Bergens Tidende til 1 million kroner. Ved utmålingen av oppreisningen er det tatt hensyn til den usedvanlig store påkjenning som A har hatt gjennom lang tid på grunn av reportasjeserien.

Oppreisningsbeløpet settes for E og B hver til 25000 kroner.

Slik As påstand er utformet, tilkjennes han saksomkostninger for alle instanser etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Av det beløp han ble tilkjent i saksomkostninger for byretten beregnes renter, slik det er nedlagt påstand om. For lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes han til sammen 700361 kroner hvorav 575000 kroner utgjør salær og resten godtgjørelse for utlegg.

Saksomkostningene deles mellom ankemotpartene etter tvistemålsloven §178 annet ledd. Siden E og B bare dømmes til å betale et mindre erstatningsbeløp i forhold til Bergens Tidende, finner jeg at deres del av saksomkostningene kan settes til 5000 kroner for hver av dem for hver instans. Bergens Tidende bør være solidarisk ansvarlig med de to andre ankemotparter for de saksomkostninger disse er pålagt.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Bergens Tidende AS betaler til A erstatning for lidt skade med 2200000 - tomillionertohundretusen - kroner, erstatning for tap i fremtidig erverv med 500000 - femhundretusen - kroner og erstatning for skade av ikke økonomisk art med 1000000 - enmillion - kroner.

2. E betaler til A erstatning for skade av ikke økonomisk art med 25000 - tjuefemtusen - kroner.

3. B betaler til A erstatning for skade av ikke økonomisk art med 25000 - tjuefemtusen - kroner.

4. I saksomkostninger for byretten betaler Bergens Tidende AS 249500 - tohundreogførtinitusenfemhundre - kroner, E 5000 - femtusen - kroner og B 5000 - femtusen - kroner til A. Beløpene tillegges 18 - atten - prosent årlig rente fra 1 mai 1989 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Bergens Tidende AS 680 361 sekshundreogåttitusentrehundreogsekstien - kroner, E 10000 - titusen - kroner og B 10000 - titusen - kroner til A.

6. Bergens Tidende AS er solidarisk ansvarlig for de saksomkostninger som er pålagt A og B.

7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.