HR-1994-351-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-10 |
| Publisert: | HR-1994-00351s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00351S , jnr. 41/1994 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §98, §118, §123, §198, §395, §80, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder avvisning av privat straffesak anlagt av A mot Staten ved Justisdepartementet og underdirektør B for påståtte overtredelser av straffeloven §98, §118, §123 og §395.
A innga den 31 januar 1993 stevning til Oslo byrett hvor det ble påstått straffansvar for de saksøkte etter straffeloven §118, §123 og §395. Oslo byrett avsa 29 april samme år kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
A påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og gjorde gjeldende at han ville utvide saken til også å omfatte brudd på straffeloven §98. Eidsivating lagmannsrett avsa 29 desember 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til staten v/Justisdepartementet 2000 -totusen- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør prinsipalt gjeldende at en av de tre lagdommere som har behandlet kjæremålssaken er inhabil. Fra kjæremålet hitsettes:
"I mai 1944 mobiliserte Den norske regjering i London årsklassene 1921-22 og 23 og truet med krigsrett mot de som ikke fulgte ordren. Av de ca 70% som ikke lot seg mobilisere ble ingen stilt for krigsrett da krigen var slutt. Etter min mening er alle i årsklassene 1921-22 og 23 ugilde til å dømme i min sak p.g.a. de voldsomme følelser som ble satt i sving både hos de som kjempet og hos de som ikke meldte seg. Lagdommer Nils Moe er født i 1923 og ble i likhet med meg mobilisert av Den norske regjering i London i mai 1944."
Kjæremålet må videre oppfattes dithen at A subsidiært gjør gjeldende at lagmannsretten - under henvisning til at stevningen er mangelfull - feilaktig har avvist saken hva straffeloven §123 angår. I den utstrekning stevningen er mangelfull skyldes det at retten har forsømt å gi A nødvendig veiledning. Det vises i denne forbindelse til at A både overfor byretten og lagmannsretten ba om å få veiledning ved rettens kontor i den utstrekning dette av retten ble ansett som nødvendig.
Endelig gjør A gjeldende at det beror på feil rettsanvendelse når lagmannsretten har funnet fristen i straffeloven §80 oversittet i forhold til straffeloven §395 og §198. Det påstås også å være feil rettsanvendelse når lagmannsretten ikke har akseptert en utvidelse av saken til også å omfatte straffeloven §98.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipal: Saken fremmes.
Subsidiær: Fornyet behandling."
Regjeringsadvokaten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet kan således bare behandles i den utstrekning det gjelder tolkning av en lovforskrift eller lagmannsrettens saksbehandling.
Det kan ikke sees å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget finner således innsigelsene mot lagdommer Moes habilitet åpnebart uholdbare. Lagmannsrettens avgjørelse bygger heller ikke på noen uriktig lovtolking. Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.