HR-1994-367-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-30 |
| Publisert: | HR-1994-00367k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00334 A - Høyesterett HR-1994-00367K , jnr 114/1994. |
| Parter: | Terje Lundquist, Arild Lundquist mot Per Lund, Hans Mykkelvik, Snefrid Hansen, Karen Anderson, Karle Einarsen, Gunnar Brørs, Ellen og Knut Sveberg (advokat Ivar Hustad). |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407 |
Saken gjelder kjæremål over avgjørelse om å forkaste begjæring om gjenopptakelse.
Namdal herredsrett avsa 9 juli 1990 dom i sak om eiendomsrett til skogteiger mellom Per Magne Lund m fl som saksøkere og Terje og Arild Lundquist som saksøkte.
Dommen hadde slik slutning:
"1. Per Magne Lund som eier av bnr. 1, Hans Mykkelvik som eier av bnr. 4, Snefrid Hansen og Karen Anderson som eiere av bnr. 6, Karle Einarsen som eier av bnr. 7, Gunnar Brørs som eier av bnr. 21 og Ellen og Knut Sveberg som eiere av bnr. 24 - alle bruk under gnr. 68 i Røyrvik - har eiendomsrett til de skogteiger på Gudfjellet i Tunnsjøen som angitt på "økonomisk kartverk".
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
Terje og Arild Lundquist påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 10 mars 1992 avsa dom med slik slutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten."
Terje og Arild Lundquist påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved kjennelse 20 august 1992 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg anken fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Terje og Arild Lundquist framsatte begjæring overfor Frostating lagmannsrett om gjenopptakelse av saken på grunnlag av nye bevis jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Lagmannsretten avsa 7 mars 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arild Lundquist og Terje Lundquist, en for begge og begge for en, kr 6000,- - kronersekstusen 00/100 - til Per Lund, Hans Mykkelvik, Snefrid Hansen og Karen Anderson, Karle Einarsen, Gunnar Brørs og Ellen og Knut Sveberg, alle v/advokat Ivar Hustad, Namsos, innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt."
Lagmannsretten la til grunn at de nye bevisene ikke åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, og at bevisene dels kunne ha vært framlagt før saken om eiendomsretten var rettskraftig avgjort. Et avisutklipp fra 1921, som var framlagt i forbindelse med Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av anken til Høyesterett, ble ikke ansett som et nytt bevis.
Terje og Arild Lundquist har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Foruten kjæremålserklæringen har de innsendt et prosesskrift av 15 april 1994.
De gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har foretatt den nødvendige helhetsvurdering med hensyn til om bevisene åpenbart måtte medført en annen avgjørelse. De hevder at de ikke tidligere kunne frambragt de nye dokumentbevisene som ble påberopt i gjenopptakelsesbegjæringen, og at avisutklippet fra 1921 må anses som et nytt bevis, selv om det ble påberopt i anken til Høyesterett.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"Saka henvises til hovedforhandling".
Kjæremotpartene har anført at de nye bevisene snarere representerer en bekreftelse enn en svekkelse av lagmannsrettens dom, og at avisutklippet ikke kan anses som et nytt bevis.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Terje Lundquist og Arild Lundquist dømmes til - en for begge og begge for en - og erstatte kjæremålsmotpartenes omkostninger i anledning kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i saken. Om saksforholdet vises til lagmannsrettens kjennelse av 7 mars 1994 og den tidligere lagmannsrettsdommen av 10 mars 1992. Begjæring om gjenopptakelse er fremmet med hjemmel i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6.
I kjæremålserklæringen gjøres det gjeldende at avisutklippet må anses som et nytt bevis i relasjon til tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Det framgår av avgjørelsen i Rt-1976-878 at gjenopptakelse må anses avskåret i henhold til tvistemålsloven §407 annet ledd når begjæringen bygger på bevis som har vært påberopt i forbindelse med anke til Høyesterett, og der anken er blitt nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Som nytt bevis i saken er framlagt Namdal herredsretts overskjønn, avsagt 15 august 1970, om erstatninger for tap av fiske bl a i Tunnsjøen, som følge av vassdragsregulering. Det vises til at det framgår av skjønnet at Mykkelvikgårdene bare hadde rett til høstfiske ved Gudfjelløya, hvilket samsvarer med kjøpekontrakten av 1876.
Lagmannsretten har i kjennelsen av 7 mars 1994 ansett den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i overskjønnet, forenlig med ordlyden i kjøpekontrakten fra 1876, og har ikke funnet at den står i motstrid til det faktum lagmannsrettens flertall la til grunn ved avgjørelsen av ankesaken. Kontraktens punkt 4 som omhandler rett til fiske, kan etter lagmannsrettens mening forstås slik at kjøperne var eneberettiget til fiske utenfor Gudfjelløya, med unntak av 4 uker i september.
Kjæremålsutvalget er enig i dette og slutter seg til lagmannsrettens vurdering av at overskjønnet ikke kan anses som et bevis som alene eller sammen med det øvrige bevismaterialet åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse i saken.
I dommen av 10 mars 1992 baserte flertallet sin avgjørelse i hovedsak på en fortolkning av kjøpekontrakten fra 1876 og de delings- og skylddelingsforretninger som ble foretatt i 1886 vedrørende Mykkelvikgårdene. Etterfølgende rettslige og faktiske disposisjoner vedrørende det arealet på Gudfjelløya som opprinnelig lå til Mykkelvikgården, ble vurdert. Flertallet fant her støtte for sin oppfatning av hva som ble solgt.
Kjæremålsutvalget finner det i og for seg unødvendig å ta standpunkt til om det øvrige bevismaterialet som er framlagt sammen med begjæringen om gjenopptakelse, er framlagt for sent til å kunne påberopes i denne forbindelse, jf tvistemålsloven §407 annet ledd. Utvalget bemerker likevel at man ikke under noen omstendiget kan se at dette materialet har en slik bevisverdi at det må anses åpenbart at avgjørelsen ville blitt en annen dersom materialet hadde vært kjent da lagmannsretten avsa sin dom.
Hva A/S Van Severen & Co Ltd har grunnet sin mulige oppfatning om eiendomsforholdene på Gudfjelløya på, er ukjent. Selskapet hadde sitt interessefelt på fastlandet, og selskapets oppfatning av eierforholdene på øya er av liten interesse i saken, hensett til det øvrige adskillig mer tungtveiende bevismaterialet. De framlagte pantsettelsesdokumenter gjelder gårdene i Mykkelviken, og kjæremålsutvalget kan ikke se at disse forteller noe om verdivurderingen av eventuelt tilliggende areal på Gudfjelløya, slik de kjærende parter synes å mene. Det er tvilsomt om disse dokumentene overhodet gir opplysninger som ikke var kjent under ankesakens behandling.
Ut fra dette må lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Kjæremotpartene har krevet saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet. Kravet tas til følge med kr 1500.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Terje Lundquist og Arild Lundquist, en for begge og begge for en, til Per Lund, Hans Mykkelvik, Snefrid Hansen, Karen Anderson, Karle Einarsen, Gunnar Brørs, Ellen Sveberg og Knut Sveberg i fellesskap 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.