HR-1994-382-K - Rt-1994-940
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-14 |
| Publisert: | HR-1994-00382-K - Rt-1994-940 (292-94) |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00711 K - Høyesterett HR-1994-00382 K, jnr 217/1994. |
| Parter: | Y (advokat Erik Torall) mot X (advokat Audny Larsson Helgaland). |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §46 |
Saken gjelder begjæring om foreløpig samværsrett etter barneloven §46.
Ved stevning av 16 november 1993 til Z herredsrett reiste Y sak mot X med påstand om dom for samværsrett med deres felles sønner S1 og S2. Y begjærte samtidig foreløpig samværsrett etter barneloven §46.
Z herredsrett avsa 14 februar 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Foreløpig samværsrett gis ikke.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179."
Y påkjærte herredsrettens kjennelse til Æ lagmannsrett, som 10 juni 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, idet han mener at lagmannsretten har tolket barneloven §46 uriktig. Han gjør særlig gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn feil lovforståelse ved å forutsette at det må stilles strenge krav for samværsrett, og ved å legge for stor vekt på kjæremotpartens beskyldninger om seksuelle overgrep. Det må etter kjærende parts mening foreligge særlige holdepunkter for en slik mistanke om seksuelle overgrep hvis den skal legges til grunn for samværsspørsmålet. Hensynet til faren er ikke tillagt tilstrekkelig vekt av lagmannsretten. Videre fremholder kjærende part at lagmannsretten ikke har lagt vekt på hensynet til mulige skadevirkninger ved at barna ikke får samvær med sin far.
Kjæremotparten anfører at lagmannsretten bygger på en riktig tolkning av bestemmelsene i barneloven. Kjæremotparten viser til at lagmannsretten har lagt vekt på synspunktet i avgjørelsen i Rt-1989-320, hvor det fremgår at en ved tolkning av loven må legge til grunn at det ikke må tas noen risiko i forhold til små barn ved avgjørelsen av samværsspørmålet. Kjæremålet synes imidlertid ikke rettet mot lagmannsrettens lovtolkning, men mot selve subsumsjonen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning, som utvalget kan prøve, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Saken gjelder krav om foreløpig samværsrett etter barneloven §46. Lagmannsretten har - etter utvalgets mening - tatt et riktig rettslig utgangspunkt når den uttaler at samværsspørsmålet først og fremst skal avgjøres ut fra hva som er best for barna, jf barneloven §44, tredje ledd annet punktum, og at det ved vurderingen må legges vekt på det behov barna har for samvær med begge sine foreldre.
Lagmannsretten viser videre til uttalelser i dommen i Rt-1989-320, hvor spørsmålet var om en far som var mistenkt for seksuelle overgrep mot en datter, skulle få den daglige omsorgen over to yngre døtre. Det heter i den dommen at det er et relevant synspunkt når det hevdes at det "overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold". Lagmannsretten uttaler at dette synspunkt må legges til grunn også ved spørsmålet om samværsrett. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har gitt uttrykk for noen uriktig tolkning av bestemmelsene i barneloven. Lagmannsrettens konkrete vurdering av denne problemstilling kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke på andre punkter se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolkning. Som nevnt har lagmannsretten innledningsvis i sine bemerkninger understreket at det i vurderingen må legges vekt på barnets behov for samvær med begge foreldrene. Argumentasjonen i kjæremålet retter seg for øvrig i all hovedsak mot lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Utvalget finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning : 1 Kjæremålet forkastes. 2 Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.