HR-1994-397-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-77 |
| Publisert: | HR-1994-00397k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00180 K - Høyesterett HR-1994-00397K , jnr 223/1994. |
| Parter: | A (advokat Kjetil Krokeide) mot Den norske stats Husbank DnB Boligkreditt AS (advokat Marit Strand). |
| Forfatter: | Backer, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §4-3, Tvistemålsloven (1915) §404, §5-2 |
Trondenes namsrett avsa 25 mars 1994 kjennelse med slik slutning:
"As forslag til tvungen gjeldsordning stadfestes ikke."
Namsretten anså at beløpet på kr 5000 pr måned som var foreslått avsatt til livsopphold for As tre barn, var satt for høyt. Han har barna B og C som er tvillinger og som er født xx.xx.1983 og D, født xx.xx.1993.
A påkjærte namsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 9 juni 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Namsrettens kjennelse stadfestes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av gjeldsordningsloven §4-3 og subsidiært saksbehandlingen. Det anføres at det skal foretas et konkret skjønn når det gjelder størrelsen på hvilket beløp det kan avsettes til livs-opphold for barn. Det er et viktig lovtolkingsspørsmål om det skal skjønnes over hva det faktisk koster å ha barn, eller om det skal gjelde en slags lavere "sosialhjelpssats" som ikke kan være ment å gi dekning for de faktiske utgiftene. Det kan ikke ha noen betydning for lovtolkingen hvilket resultat Forbrukerrådet har oppnådd i forhandlinger med de fire største bankene. Utfallet av disse forhandlingene kan ikke opphøyes til noen rettskilde.
Det ligger implisitt i lagmannsrettens premisser at lagmannsretten ikke har tatt utgangspunkt i hva det faktisk koster å ha barn. I så fall bygger ikke lagmannsrettens kjennelse på noen korrekt lovtolking. Er premissene for knappe til at dette kan konstateres, foreligger saksbehandlingsfeil.
Det er ikke meningen at det skal nedfelles faste satser som skal anvendes slavisk. Også på dette punktet synes lagmannsrettens vurdering av de momenter som kan gi foranledning til å fravike mulige, veiledende normer (opp eller ned), å være snau.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
DnB Boligkreditt AS har anført at lagmannsretten har vurdert livsoppholdssatsene for barn riktig. Det skal ikke koste mer enn strengt tatt nødvendig, når forbruket skal skje til fortrengsel for kreditorene. De satser som er utarbeidet av bankene og Forbrukerrådet, dekker det som må anses som nødvendig til livsopphold for barn.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Husbanken har anført at lagmannsretten har foretatt en skjønnsmessig vurdering med utgangspunkt i hva det faktisk koster å ha barn, når retten tar utgangspunkt i det såkalte "Standardbudsjettet" til Statens institutt for forbruksforskning. Lagmannsretten har også foretatt en skjønnsmessig vurdering av om det foreligger forhold som i henhold til gjeldsordningsloven §4-3 gir grunnlag for å øke livsoppholdssatsen for barna utover "normalsatsen". Lagmannsrettens premisser er tilstrekkelige, og det foreligger således ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset i henhold til tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking, subsidiært saksbehandlingen, og dette kan utvalget prøve.
Etter gjeldsordningsloven av 17 juli 1992 §5-2 gjelder bl a lovens §4-3 også ved tvungen gjeldsordning. Etter §4-3 har skyldneren rett til å beholde "så meget av sin inntekt at det dekker det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand". Formuleringen innebærer at det må utøves et individuelt skjønn.
Lagmannsretten har i sin vurdering sett hen til ulike forslag til veiledende normer for antatte utgifter til barn. Retten kom til at det resultat som foreligger etter Forbrukerrådets forhandlinger med de fire største bankene med sikte på å få et fastere utgangspunkt når det gjelder utgifter til barn, synes rimelig og godt anvendelig for foreliggende sak. Det er tatt utgangspunkt i dette. Reisekostnader og barnas alderssammensetning er vurdert særskilt.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens tolking av gjeldsordningsloven §4-3 er uriktig. Retten har etter utvalgets mening foretatt et konkret og individuelt skjønn. Premissene anses tilstrekkelige til at utvalget kan prøve lovtolkingen. Selve skjønnsutøvelsen kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotpartene har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.