HR-1994-44-A - Rt-1994-599
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-06 |
| Publisert: | HR-1994-00044-A - Rt-1994-599 (160-94) |
| Stikkord: | Fiskerirett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00044 A, snr 158/1993. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Harald L Grønlien) mot 1. A 2. B 3. C 4. D 5. E 6. F 7. G 8. H (Forsvarer: advokat Dag Steinfeld). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Borchsenius, Schei, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, Økonomiske soneloven (1976) §4, §8, §9, §63 |
Nordfjord herredsrett avsa 9 februar 1993 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av lov av 17. desember 76, nr 91, §8 første ledd, jf. §4, jf. forskrifter av 13. mai 1977, §4 første ledd, og samme lovs §8 annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til straff av bot stor kr 50.000/00 - kronerfemtitusen - subsidiært sone 25 - tjuefem - dager i fengsel.
2. A dømmes videre til å betale sakskostnader med kr 5.000/00 - kronerfemtusen.
3. Eierne av skotsk ringnotsnurper Ocean Surf, a. B, Aberdeenshire, Skotland, b. C, samme adresse, c. D, samme adresse, d. E, Aberdeenshire, Skotland, e. F, Aberdeenshire, Skotland, f. G, Aberdeenshire, Skotland, g. H, Aberdeenshire, Skotland v/ skipper A, Aberdeenshire, Skotland, dømmes i medhold av soneloven §9 og straffeloven §34 annet ledd til å tåle inndragning av delvis verdi av fartøy, tilbehør, redskap og fangst med tilsammen kr 950.000/00 - kronernihundreogfemtitusen."
Saksforholdet fremgår av dommen.
De domfelte begjærte fornyet behandling, og har - subsidiært - erklært anke. Denne gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen samt utmålingen av boten og inndragningen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fornyet behandling, men henviste anken.
I anken over lovanvendelsen, slik den er presisert for Høyesterett, hevdes at kapteinen på fiskebåten var i en unnskyldelig rettsvillfarelse da han fisket ca 1200 meter inne i norsk økonomisk sone ved midtlinjen mellom Norge og Storbritannia. Anførselen er begrunnet med at kapteinen trodde at han var på den britiske side av midtlinjen, idet han i henhold til det fiskekart han brukte, skulle være i britisk sone. Kartet var trykt i 1982 på grunnlag av en utgave fra 1978. Det var således utarbeidet etter at grensen mellom norsk og britisk sone i det aktuelle område var helt klarlagt. Det er da ikke grunnlag for å bebreide kapteinen at han stolte på kartet og ikke hadde skaffet seg et nyere kart.
Jeg finner at anken på dette punkt ikke kan føre fram.
Overfor den som gir seg i kast med fiske helt inntil norsk økonomisk sone uten å ha tillatelse til å fiske innenfor denne, må aktsomhetskravet stilles meget høyt. Etter min mening må det legges til grunn som et alminnelig prinsipp at vedkommende må ha plikt til å holde seg med ajourført kart. Hvis han - som i dette tilfelle - velger å bruke et ti år gammelt kart, må det være hans egen risiko om det skulle vise seg at kartet inneholder feil. Dette gjelder også om feilen skulle være knyttet til forhold som ikke har endret seg siden kartet utkom, slik tilfellet er med delelinjen. Undertiden vil det foreligge slike feil som her, som blir rettet noe senere. Det er på det rene at det foreligger et britisk fiskerikart fra 1986 hvor grensen på den aktuelle strekning er korrekt angitt, og det forelå også såkalte off-shore kart som anga delelinjen riktig.
Ut fra den meget strenge aktsomhetsnorm som her må legges til grunn, fører anken på dette punkt ikke fram.
Anken over saksbehandlingen knytter seg til domfellelsen av kapteinen for ikke å ha fulgt ordren fra kystvaktskipet om å følge med til Bergen. Ordren ble i første omgang etterkommet, men etter at det var konferert med rederiet, endret kapteinen kurs og gikk mot britisk sone tross ordrer og signaler fra kystvakten om igjen å sette kursen mot Bergen. Det hevdes å foreligge uriktigheter og uklarheter i domsgrunnene. Det framgår således ikke tilstrekkelig klart at kravet til subjektiv skyld forelå hos kapteinen, som har forklart at han etter den kommunikasjon som hadde foregått mellom representanter for rederiet og Sjøoperasjonssenteret i Stavanger, trodde det fra kompetent norsk myndighet var gitt tillatelse til at skipet kunne vende hjemover. At kapteien skulle ha oppfattet situasjonen slik som han hevdet, har retten funnet "helt usannsynlig". Dette må være et tilstrekkelig uttrykk for at retten har funnet at det ikke forelå rimelig tvil om domfeltes skyld, ikke minst i betraktning av at intet er framkommet i saken som gir indikasjon på at domfelte kunne ha noe reelt grunnlag for sin påståtte tro.
Heller ikke saksbehandlingsanken kan etter dette føre fram.
Når det gjelder straffutmålingen, kan jeg ikke se at boten er for stor ut fra domfeltes økonomi og forgåelsenes karakter. At kapteinen kan ha vært under et visst press fra noen av fartøyets eiere da han nektet å adlyde kystvakten, kan ikke anses som formildende. Slikt press må motvirkes gjennom strafferaksjonen.
Når det gjelder inndragningen, skal jeg bemerke at ca kr 100 000 av den totale inndragning herredsretten har idømt, har tilknytning til lovlig fangst tatt i britisk sone. Denne inndragning er grunngitt med at eierne unngikk et tap på denne del av fangsten ved at båten ikke fulgte med til Norge. Aktor for Høyesterett har akseptert at denne del av inndragningen utgår. Dette legger jeg da uten videre til grunn, og finner det ikke nødvendig å gå inn på de rettslige spørsmål inndragningen på dette punkt ellers ville reist.
Jeg mener som herredsretten at det bør bli tale om et betydelig inndragningsbeløp på bakgrunn av de store interesser og verdier som er involvert. Det er tale om en fiskebåt med en antatt salgsverdi på ca 30 millioner kroner, og med stor fiskekapasitet. At fisket skjedde like innenfor sonegrensen, tillegger jeg begrenset vekt. Også i slike tilfelle kan det tas verdifull fangst, oppdagelsesrisikoen her er liten, samtidig som muligheten til å komme seg unna om et oppsynsskip skulle nærme seg, er stor. De allmennpreventive hensyn veier tungt. Dertil kommer i denne saken eiernes medansvar for at kapteinen nektet å etterkomme ordren om å følge med vaktskipet til Bergen. Jeg finner likevel - hensett til rettspraksis - at inndragningsbeløpet er satt noe for høyt og at det passende kan settes til kr 750000.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at inndragningen settes til kr 750000 - sjuhundreogfemtitusen - kroner.
For øvrig forkastes anken.