HR-1994-468-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-24 |
| Publisert: | HR-1994-00468s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00468S , jnr 159/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §184, §171, §174, §388 |
A, født xx.xx.1965, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd. Han ble ved Moss forhørsretts kjennelse av 4 oktober 1993 fengslet for et tidsrom av fire uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 1 og 2. Fengslingen er senere forlenget. Den 7 januar 1994 ble han ved forhørsrettens kjennelse fortsatt fengslet i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 1 frem til hovedforhandling i saken som er berammet til 14 april 1994. Han påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 20 januar 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at kjennelsesgrunnene er så knappe at det er vanskelig å se om loven unndragelseskriterium er riktig tolket. Uten nærmere presisering fra lagmannsrettens side om hvilket lovmessig utgangspunkt man har tatt for den skjønnsmessige vurdering, er det gjort gjeldende at kjennelsen må oppheves på grunn av mangelfullt og spinkelt kjennelsesgrunnlag. Mindretallets votum indikerer at det kan ha vært utenighet mellom lagdommerne om hvilket utgangspunkt man skal ta for den skjønnsmessige vurderingen.
Lagmannsrettens premisser med hensyn til fortsatt fengsling frem til hovedforhandling er for knappe til at det er mulig å få et sikkert inntrykk av om uforholdsmessighetkriteriet er riktig vurdert. Det kan fremkomme nye opplysninger omkring hans personlige situasjon, herunder momenter av betydning for vurderingen av om fluktfaren fortsatt foreligger, og opplysninger omkring den belastning varetektsfengsling over en så lang periode innebærer. I seg selv er det meget betenkelig med fengslingskjennelse helt frem til hovedforhandling. Det må da kreves at kjennelsesgrunnene er så utfyllende og gode at det ikke kan være tvil om at lagmannsretten har tatt det riktige lovmessige utgangspunkt, og det må kreves bedre begrunnelse for den skjønnsmessige vurderingen som lagmannsretten må foreta.
I alle fall i sum har lagmannsrettens kjennelse for knappe kjennelsesgrunner, og kjennelsen må derfor oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål og retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, jf straffeprosessloven §388 nr 2. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er utilstrekkelige til å kunne fastslå om retten har bygget på en riktig forståelse av fengslingsvilkåret i straffeprosessloven §171 nr 1 jf §184, og om vilkåret i loven §174 er riktig vurdert.
Kjæremålsutvalget er uenig i dette og finner at lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse er tilstrekkelig på begge de nevnte punkter.
Det er således ingen feil ved saksbehandlingen, og kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.