HR-1994-50-A - Rt-1994-681
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-01 |
| Publisert: | 1994-00050-A - Rt-1994-681 (191-94) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1990-00332 - Høyesterett HR-1994-00050 A, nr 122/1992. |
| Parter: | Bergen kommune (advokat Endre Grande) mot A (advokat Leon Larsen - til prøve). |
| Forfatter: | Backer, kst.dommer Borchsenius, Dolva, Hellesylt, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §151 |
Saken gjelder krav om erstatning etter granneloven av 16. juni 1961 nr. 15 §9, jfr. §2 for psykisk skade på person.
A, som er født i 1957, vokste opp som den yngste av fire søsken på gnr. - - - bnr. -, - - veien, X kommune, som nå er innlemmet i Bergen. Det dreier seg om en ca 2,5 da. stor boligeiendom, som As far kjøpte i 1951. Faren døde i 1977, og moren ble sittende i uskiftet bo.
I 1983 overdro hun eiendommen til A med forbehold om fortsatt borett for seg selv. Det var to hus på eiendommen. I det ene huset bodde A med kone og to barn, og i det andre moren. I nabolaget var det en større søppelfyllingsplass, der virksomheten var startet i 1966 og senere stadig utvidet. I det tidsrom som her er av interesse, har søppelfyllingsplassen vært drevet av Bergen kommune. Kommunen drev samme sted X Steinknuseverk. Driften foregikk slik at steinknuseverket først tok ut stein fra de ulike områder som søppelfyllingsplassen var delt i, det ble så fylt søppel i kraterne, søppelet ble komprimert, og til slutt ble det dekket med jord og området ble tilsådd.
De to områdene som ligger nærmest As eiendom, fungerte som søppeldeponi i henholdsvis 1982-87 og 1988-92. Mellom de to områdene og As eiendom var det noen mindre åser, som delvis skjermet eiendommen. Av særlig betydning var i denne forbindelse en åsrygg rett vest for eiendommen, mellom denne og det område som sist ble fylt opp av søppel. Denne åsryggen skygget samtidig for ettermiddags- og kveldssolen. As mor undertegnet i 1981 sammen med tre naboer et brev til X Steinknuseverk, der de ba om at denne åsryggen måtte bli sprengt bort.
Etterhvert ble A og hans familie mer sjenert av søppelfyllingsplassen enn før. Ved brev av 26 september 1985 til steinknuseverket tok han for første gang gjennom advokat opp spørsmålet om erstatning for ulemper, bestående i generende lukt og fugle- og rotteplager. Samtidig foregikk det bortsprengning av den tidligere nevnte åsrygg. Under dette skjedde det 29 oktober samme år en ulykke, idet det ene huset på eiendommen ble rammet av store steinblokker, visstnok på grunn av utrasning, og fullstendig ødelagt. A, som var redd for hva som kunne skje, hadde flyttet ut av huset dagen før.
Huset ble erstattet av As forsikringsselskap med 160000 kroner, og det skjedde senere et regressoppgjør med steinknuseverket. A med familie flyttet etter ulykken til Y, et par kilometer borte. Han bodde der til leie i 1 1/2 år. Leien ble betalt av forsikringsselskapet og steinknuseverket. I mellomtiden bodde moren i det andre huset på eiendommen. I begynnelsen av 1987 flyttet A tilbake til eiendommen, og har senere bodd i det gjenværende hus, størstedelen av tiden sammen med moren.
Forholdet utviklet seg videre slik at A 10 juni 1988 tok ut stevning mot Bergen kommune med påstand om at all virksomhet i et nærmere avgrenset område skulle stanses, og han skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. Samtidig ble det begjært midlertidig forføyning med pålegg om at all virksomhet skulle stanses. Under rettsmøte i Bergen byrett 18 august 1988 inngikk partene rettsforlik. Det skulle holdes forsøkstakst over eiendommen med sikte på at kommunen skulle overta den. I mellomtiden var det forutsatt at A skulle fraflytte eiendommen. Bergen kommune/X Steinknuseverk skulle betale et flyttetilskudd på 3000 kroner og andel av husleieutgifter med 3500 kroner pr måned frem til forsøkstaksten var avhjemlet, da A etter vanlig praksis ville ha krav på en a konto utbetaling. Etter dette ble saken hevet for så vidt angikk begjæringen om midlertidig forføyning.
Det ble allikevel ikke til at A flyttet fra eiendommen. Forsøkstakst ble imidlertid holdt. Man så da bort fra tålegrensen og fastsatte verdien som om søppelfyllingsplassen ikke fantes. På grunnlag av denne taksten inngikk A og hans mor på den ene side og X Steinknuseverk på den annen side 16 juni 1989 en avtale hvoretter steinknuseverket overtok eiendommen mot å betale A 875000 kroner og moren, for hennes borett, 210000 kroner. Overtakelsen skulle skje pr 1 juli 1989. Familien A skulle ha rett til å bo på eiendommen frem til 1 mars 1990, men skulle i mellomtiden betale en husleie som skulle avregnes i en erstatning for flytteutgifter som moren var tilkjent ved forsøkstaksten.
Det var etter dette ikke lenger aktuelt å kreve stansing av virksomheten eller erstatning etter det opprinnelige opplegg. A, som arbeidet som murer for egen regning, hadde imidlertid i flere år etter at saken om ulempene fra søppelfyllingsplassen første gang ble tatt opp overfor steinknuseverket, forsømt sine økonomiske anliggender. Han hadde ikke levert selvangivelse for inntektsårene 1986 og 1987, og han hadde ikke betalt sine kreditorer ved forfall. Dette hadde ført til en mengde tvangsforretninger, og han hadde opparbeidet en gjeld som var så stor at den la beslag på nesten alt det som han og hans mor skulle ha etter avtalen av 16 juni 1989. Han mente at alt dette skyldtes en psykisk skade, i form av depresjon og handlingslammelse, som den annen part måtte være erstatningsrettslig ansvarlig for.
Saken fortsatte for byretten til prøvelse av dette krav. Byretten oppnevnte to psykiatrisk sakkyndige, legene Henrik Rogge og Ole Gustav Amundsen, til å vurdere sakens psykiatriske side. Etter å ha hatt samtaler med A og studert saksdokumentene, avga de sakkyndige erklæringer. Dessuten forklarte de seg under hovedforhandlingen. Etter begjæring av partene ble pådømmelsen delt slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt, jf tvistemålsloven §151 annet ledd. Bergen byrett avsa 21 juni 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Bergen kommune frifinnes.
2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byretten fant det meget tvilsomt om det var årsakssammenheng, som er betingelse for erstatningsansvar etter granneloven, mellom de ulemper fra søppelfyllingsplassen som A hadde vært utsatt for, og det tap han hadde lidt. Retten anså det imidlertid unødvendig å ta endelig standpunkt til dette, fordi den under enhver omstendighet fant at en årsakssammenheng ikke var adekvat i forhold til den skade som var inntrådt.
A påanket byrettens dom til lagmannsretten. De samme psykiatrisk sakkyndige som hadde tjenestegjort i første instans, ble oppnevnt på ny for lagmannsretten. Det ble ikke utarbeidet nye sakkyndige erklæringer, men de forklarte seg under ankeforhandlingen. I tillegg ble det dokumentert en rapport som var utarbeidet av spesialpsykolog Dagfinn Jakobsen om en MMPI-testing av A, som han hadde foretatt etter anmodning av dr Rogge. Gulating lagmannsrett avsa 17 januar 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Bergen kommune er erstatningsansvarlig for økonomisk tap A har lidt på grunn av forurensningsproblemer fra bosstømmingsanlegget på Rå i tiden 1985 til 1989.
2. Fastsettelse av tapets størrelse utstår i medhold av tvistemålsloven §151, annet ledd.
3. Bergen kommune betaler innen 2 - to - uker kr 60973,- - kronersekstitusennihundreogsyttitre 00/000 - til A i saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten fant at det var årsakssammenheng mellom de påkjenninger som A hadde vært utsatt for på grunn av naboskapet til søppelfyllingsplassen og hans tap, selv om også selve konflikten med kommunen hadde spilt en rolle for hans psykiske reaksjonsmønster. Om adekvansspørsmålet ble det uttalt at lagmannsretten ikke kunne "være enig i at det for en kommune kan anses generelt upåregnelig at det hos enkelte personer vil kunne oppstå psykisk skade når den eiendom det gjelder gjøres ubeboelig på grunn av drift av en bossplass."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår ellers av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Bergen kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
A, de samme to sakkyndige som tidligere og fire vitner har forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ett av vitnene - As mor - er nytt for Høyesterett. Det har dessuten vært fremlagt to skriftlige forklaringer av den tidligere direktør ved X Steinknuseverk, B, som av helsemessige grunner har vært avskåret fra å møte under bevisopptak, og som ikke har forklart seg tidligere. I tillegg foreligger det enkelte nye dokumenter.
Den ankende part, Bergen kommune, har i det vesentlige anført:
Byrettens frifinnende dom skulle vært stadfestet. Også byrettens begrunnelse er riktig så langt den rekker.
Bergen kommune har hele tiden drevet en lovlig virksomhet på X. De konsesjoner og tillatelser som man trenger fra myndighetene har vært innhentet, og man har skaffet seg privatrettslig hjemmel for å råde over grunnen. Det dreier seg om en samfunnsmessig nødvendig virksomhet. Man har opptrådt på en rimelig måte overfor A, og det bestrides at kommunens saksbehandling har vært kritikkverdig. Objektivt sett har det ikke foreligget noen skadelig eller sykdomsfremkallende virksomhet. A ble allerede i 1985 tilbudt innløsning av eiendommen.
Tålegrensen etter granneloven §9, jf §2, må vurderes i forhold til hva A kunne vente seg da han overtok den aktuelle eiendommen i 1983. Den omstendighet at han har hatt en tidligere tilknytning til eiendommen, som er en ren boligeiendom, kan etter rettspraksis ikke føre til et annet tidsmessig utgangspunkt for vurderingen. Videre må tålegrensen vurderes uten hensyn til den midlertidige forverring av forholdene som skyldtes bortsprengingen av den åsryggen som fungerete som en beskyttende skjerm i forhold til søppelfyllingsplassen. Denne åsryggen ble fjernet etter ønske fra naboene til steinknuseverket og i deres interesse, for å skaffe mer sollys. As mor var eier av eiendommen da hun underskrev henvendelsen til steinknuseverket i 1981. A bodde da på eiendommen, og var ikke bortreist den dag den ble underskrevet. Han må ha kjent til erklæringen. Under enhver omstendighet protesterte han ikke mot bortsprengingen.
Under henvisning til dette mener kommunen at tålegrensen ikke har vært overskredet. Selv om tålegrensen skulle vært overskredet, medfører dette imidlertid ikke uten videre at A har rett til erstatning. As psykiske reaksjoner kan skyldes andre forhold enn dem som kommunen må bære ansvaret for etter granneloven §9, jf §2. De kan skyldes As egen personlighet. Kommunen kan ikke i noe tilfelle være ansvarlig for As reaksjoner de 1 1/2 år han bodde på Y. Hvis det var så vanskelig for ham å bo i nærheten av søppelfyllingsplassen, er det uforståelig at han flyttet tilbake i begynnelsen av 1987, og at han ikke straks benyttet seg av rettsforliket i 1988, da kommunen sa seg villig til å betale for en ny flytting. A har her i tilfelle medvirket til skaden. Det er videre naturlig å peke på et forhold til. Etter de sakkyndiges uttalelser skyldtes As psykiske reaksjoner bare delvis ulempene fra søppelfyllingsplassen. De skyldtes også den generelle påkjenning ved å ha en konflikt gående med kommunen i årevis. Den siste påkjenning kan kommunen iallefall ikke være ansvarlig for etter granneloven, og det har ikke vært påberopt noe annet ansvarsgrunnlag.
Til slutt pekes det på at lagmannsretten her har operert med videre grenser for årsakssammenheng og adekvans enn det etter kommunens mening er adgang til. Det vil føre til uberegnelige og sterkt urimelige resultater om den som ellers måtte være ansvarlig på et erstatningsrettslig grunnlag, ved siden av vanlig påvislige økonomiske tap også skal måtte erstatte mer usikre følger av depresjoner eller andre psykiske reaksjoner som påstås å stå i sammenheng med det ansvarsbetingende forhold. Det er i rettspraksis bare unntaksvis og i helt klare tilfelle at det har vært gitt erstatning for psykisk skade.
Bergen kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 21. juni 90 pkt 1 stadfestes.
2. Bergen Kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig. Det gjelder også lagmannsrettens begrunnelse. Det vises til denne.
Det er et tvilsomt spørsmål om det overhodet gjelder noen tålegrense etter granneloven §9, jf §2 ved skade på person, jf NOU 1982:19 side 78-79 og Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 43. Etter ankemotpartens mening taler de beste grunner for at det ikke er noen tålegrense. Under enhver omstendighet hevder han at det tidsmessige utgangspunkt for vurderingen av en mulig tålegrense må være 1977, da A ble medeier i det uskiftede bo etter faren. De dommer som kommunen har påberopt seg angående flyplassutbygging, er ikke entydige når det gjelder arvede eiendommer. Tidligere direktør Høies og naboen Reidar Nilsens forklaringer om bakgrunnen for brevet fra 1981 står i strid med hverandre. Det hevdes at naboens versjon er riktig, og at begjæringen om bortsprengning av åsryggen fremkom etter initiativ av steinknuseverket og i dettes interesse. Videre hevdes det at A ikke kjente til at moren hadde underskrevet et slikt brev. Skulle det vært bindende for den senere eier, måtte det vært tinglyst.
Det er ikke tvilsomt at ulempene fra søppelfyllingsplassen for grunneierene i strøket generelt sett var slik at granneloven §9, jf §2 kommer til anvendelse. Det vises i denne forbindelse til Bergen byretts dom av 30 oktober 1991 og Gulating lagmannsretts dom av 6 desember 1993 i forholdet mellom Bergen kommune og en rekke grunneiere på den andre siden av - - veien, lenger borte fra søppelfyllingsplassen enn As eiendom. Det vises også til at lagmannsretten i vår sak, som foretok åstedsbefaring, i dommen indirekte karakteriserer As eiendom som "ubeboelig" på grunn av driften av søppelfyllingsplassen.
Det er riktig at As depresjon og handlingslammelse når det gjelder varetakelsen av hans økonomiske interesser, har sammenheng med hele den situasjon han var kommet i, og at et vesentlig moment her var følelsen av at han ikke kom noen vei i forhold til kommunen. Utgangspunktet var imidlertid den desperate situasjon som var skapt for A ved de tiltagende ulemper fra søppelfyllingsplassen, og som var aksentuert ved ødeleggelsen av det huset han bodde i, like etter at han hadde flyttet ut på eget initiativ. Ankemotparten mener at kommunen under disse forhold må være ansvarlig etter granneloven for hele skaden. Grunnen til at A flyttet tilbake til eiendommen i begynnelsen av 1987, var at han ikke hadde råd til å bo noe annet sted.
De fleste av de dommer om erstatning for psykisk skade som kommunen har vist til, og som gir uttrykk for en restriktiv holdning, gjelder skade på tredjemann. I det foreliggende tilfelle gjelder det skade som er voldt for naboen i strid med granneloven. Det er her ikke noen grunn til å sette psykisk skade i en særstilling.
A, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts dom av 17. januar 1992 stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Innledningsvis bemerker jeg at det etter min mening er uheldig at behandlingen av erstatningssaken her ble delt etter tvistemålsloven §151 annet ledd. Nettopp i en sak om erstatning for psykisk skade vil de poster som kreves erstattet, i alminnelighet stå i nær sammenheng med ansvarsspørsmålet. Med den oppdeling som har funnet sted, må ansvarsspørsmålet imidlertid avgjøres på det foreliggende grunnlag.
Partene er enige om at A på grunn av depresjon og handlingslammelse som hindret ham i å ivareta sine økonomiske interesser, er voldt tap i perioden 1985 til 1989. Videre er de enige om at depresjonen skyldtes dels de ulemper A var utsatt for på grunn av naboskapet til søppelfyllingsplassen og dels den konflikt med kommunen som oppstod på grunn av disse ulemper. Kommunen har imidlertid anført at handlingslammelsen i noen utstrekning kan skyldes også andre forhold, og at kommunen ikke kan være ansvarlig for de psykiske følger av konflikten mellom partene. Videre har kommunen anført at A har medvirket til skaden eller tapet.
I sin prosedyre har partene basert seg på at granneloven §9, jf §2 gjelder ved skade på person, og da også for psykisk skade. Spørsmålet om tålegrensen etter granneloven gjelder ved direkte skade på person (fysisk eller psykisk), er tatt opp i NOU 1982:19 side 79, som A viser til. Det uttales der at det er "nokså tvilsomt om tålegrensebestemmelsen i granneloven §2 også gjelder ved direkte skade på person". Utvalget la ellers til grunn at granneloven §2 og §9 gjelder ved skade på person, jf utredningen side 22.
Etter min oppfatning er det ikke naturlig å løse den foreliggende saken om psykisk skade ut fra spørsmålet om tålegrense. Som antydet i NOU 1982:19 og Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 43, vil ved personskader i naboforhold den nødvendige avgrensning mer praktisk måtte søkes i alminnelige erstatningsregler, herunder blandt annet reglene om adekvans. Iallfall hvis alminnelige erstatningsregler leder til at det ikke skal betales erstatning, kan det ikke være nødvendig å gå inn på spørsmål om tålegrense.
I det foreliggende tilfelle har det utvilsomt foreligget meget sterke ulemper på As eiendom i det aktuelle tidsrom. A har imidlertid ved overdragelsen av sin eiendom til kommunen til en takst som forutsatte at man så bort fra ulempene, fått full erstatning etter granneloven §9, jf §2 for verditapet på eiendommen. Det er skjedd uten at kommunen har påberopt seg reglene om tålegrense.
Det kravet denne saken gjelder, er et tilleggskrav som knytter seg til årene 1985 til 1989. A bodde fra oktober 1985 til begynnelsen av 1987 ikke på eiendommen. I 1987 flyttet han tilbake. Senere har han fortsatt å bo der på tross av at han etter det rettsforlik som han inngikk 18 august 1988, var forutsatt å flytte mot visse økonomiske ytelser fra kommunen. Kommunen sa seg allerede i 1985 - da A tok opp klagene mot kommunen - interessert i å kjøpe eiendommen. De sakkyndige må forstås dithen at As psykiske problemer har en sammensatt bakgrunn, hvor ikke bare de objektive plager ved søppelfyllingsplassens nærhet har hatt betydning, men også kommunens saksbehandling slik den ble oppfattet av A. Han fikk ifølge de sakkyndige en følelse av maktesløshet i forhold til kommunen. De sakkyndige har her delvis foretatt en bevisbedømmelse basert på den informasjon A selv hadde gitt. Jeg kan imidlertid ikke se at det er noe vesentlig å si på kommunens saksbehandling i denne saken. Isolert sett kan kommunens saksbehandling ikke gi noe krav på erstatning etter granneloven. Ut fra en vurdering av alle disse forhold kan jeg ikke se at det er noen adekvat årsakssammenheng mellom på den ene side de ulemper A har vært utsatt for og som det kan være aktuelt å holde kommunen ansvarlig for, og på den annen side hans psykiske skade. Det må anses upåregnelig at ulempene under de eksisterende forhold, hvor A under en betydelig del av perioden var bosatt et annet sted, skulle få slike konsekvenser.
Etter dette blir byrettens frifinnende dom, domsslutningens punkt 1, å stadfeste.
Saken har gjeldt et spørsmål som tidligere ikke har vært forelagt domstolene, og der den rettslige situasjon er lite avklart. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.