HR-1994-508-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-30 |
| Publisert: | HR-1994-00508k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1994-00342 K - Høyesterett HR-1994-00508K , jnr 313/1994. |
| Parter: | A (advokat Anne-Brit Olsson) mot B (advokat Geir Hegle). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §91, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning etter ekteskapsloven §91.
A og B ble separert ved fylkesmannens bevilling av 3 mai 1994. A sendte den 25 mai 1994 begjæring om midlertidig forføyning med hjemmel i ekteskapsloven §91 til Trondheim namsrett. I begjæringen ble nedlagt påstand om at en ekspropriasjonserstatning som hadde tilknytning til partenes tidligere felles boligeiendom, skulle sperres på konto i Trondheim kommune.
Trondheim namsrett avsa den 7 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om midlertidig forføyning fra A forkastes.
2. A betaler i saksomkostninger til B v/advokat Geir Hegle kr 1500,- kronerettusenfemhundre. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager."
A påkjærte namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som den 22 juli 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring fra A om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse betaler A til B saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med kr 3000,- - kronertretusen 00/100."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og hovedsakelig anført:
Lagmannsretten har stilt for strenge krav til sikringsgrunner etter ekteskapsloven §91 ved at retten har stilt som krav til sikringsgrunn at B må ha en livsførsel som kan føre til forringelse av aktiva. Det vises til forarbeidene, NOU: 30 side 158.
Det anføres videre at når B i tilsvaret til lagmannsretten har opplyst at han ikke vil disponere over boet, herunder de midler som er begjært sperret ved midlertidig forføyning, så representerer dette en erkjennelse av kravet, og retten burde ha avsagt kjennelse i overensstemmelse med partenes felles syn.
Det gjøres videre gjeldende feil i saksbehandlingen ved at lagmannsretten avgjorde kjæremålet uten at A hadde fått oversendt kjæremålstilsvaret. Den kjærende part mottok først kjæremålstilsvaret etter å ha bedt om dette i forbindelse med å ha vedtatt forkynnelse av kjennelsen. Det anføres at det i kjæremålstilsvaret fremkom opplysninger som ikke var kjent for den kjærende part, og som antas å ha hatt betydning for kjennelsen, og at dette må føre til opphevelse av kjennelsen.
Endelig anføres at A ikke skulle ha vært idømt saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. Som grunnlag for denne anførsel hevdes det at namsretten har lagt til grunn feil juridisk grunnlag for sin avgjørelse, videre at B må anses å ha erkjent kravet, og endelig at saken har slike prinsipielle sider at saksomkostninger ikke burde ha vært tilkjent.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: 1. Erstatningssummen fra Trondheim kommune på kr 350000,- + renter sperres på konto i Trondheim kommune til boet er ferdig skiftet eller ektefellene seg i mellom er enig om fordelingen.
Subsidiært: 2. Frostating lagmannsretts kjennelse av 22. juli 1994 oppheves, og saken henvises til Frostating lagmannsrett for ny behandling.
I begge tilfeller: 3. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
B har i kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Lagmannsrettens fortolkning av ekteskapsloven §91 er riktig ved at den har lagt til grunn at den kjærende part ikke har sannsynliggjort en grunn for midlertidig forføyning.
Det opplyses at det nå er åpnet offentlig skifte i boet.
Det bestrides at kjæremålsmotpartens erklæring om at han ikke selv vil disponere over midlene som står på konto i Trondheim kommune innebærer en erkjennelse av den kjærende parts krav om at pengene skal stå på sperret konto i kommunen.
Lagmannsretten har ikke begått saksbehandlingsfeil.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for Høyesterett med kr 1500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse i spørsmålet om midlertidig forføyning er et videre kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Det er således bare lagmannsrettens tolkning av en lovbestemmelse, ikke den konkrete rettsanvendelse, som kan påkjæres. Adgangen til kjæremål over saksbehandlingen gjelder bare lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av ekteskapsloven §91. Kjæremålet gjelder i realiteten lagmannsrettens vurderinger, som kjæremålsutvalget ikke kan prøve.
At lagmannsretten avgjorde saken før den kjærende part var blitt gjort kjent med tilsvaret, kan ikke ses å ha hatt betydning for avgjørelsen. Forholdet kan da ikke gi grunn til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålserklæringen må forstås slik at det er erklært særskilt kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter kjæremålsutvalgets syn må det legges avgjørende vekt på resultatet - at den kjærende parts begjæring ikke har ført frem. Også kjæremålet over omkostningsavgjørelsen blir derfor å forkaste.
Motparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge. Omkostningene settes til kr 1500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.