HR-1994-573-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-10 |
| Publisert: | HR-1994-00573s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1992-01091 - Høyesterett HR-1994-00573S , jnr. 1363/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §241, §444, Straffeloven (1902) §168, §247, §387, §388, §445, §446 |
Ved brev av 22 juli 1992 til Bergen forhørsrett begjærte A foretatt rettergangsskritt til avkreftelse av mistanke mot ham for straffbare handlinger han har vært siktet for. Han krevet ved samme anledning dekket utgifter han mener å ha hatt til privat engasjert forsvarer, skrivearbeid m.v., og for den skade han hevder å ha lidt ved forfølgningen mot ham, jf straffeprosessloven §444 og §445. Han krevet videre oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446.
Begjæringen gjelder tre henlagte poster i en omfattende siktelse mot ham, to poster med siktelse etter straffeloven §168 og en post etter straffeloven §247 første punktum. De to første poster er henlagt etter bevisets stilling mens den siste post er henlagt under henvisning til at almene hensyn ikke tilsier påtale.
Bergen forhørsrett avsa 2 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen tas ikke til følge."
I skriv datert 20 oktober 1992 besluttet forhørsretten ikke å etterkomme As begjæring om oppnevning av forsvarer.
A påkjærte både kjennelsen av 2 oktober 1992, samt beslutningen av 20 oktober samme år til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 2 desember 1993 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Til påstanden om saksbehandlingsfeil, anføres det for det første at lagmannsretten ikke har tatt stilling til As begjæring om muntlige forhandlinger i kjæremålssaken, jf straffeprosessloven §387. Dette er en feil som etter As oppfatning må medføre at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
For det andre anføres det som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til hva som påstås å være den reelle begrunnelse for påtalemyndighetens henleggelse av siktelsen etter straffeloven §247. Som angitt foran, ble denne post henlagt under henvisning til at almene hensyn ikke tilsa påtale. Denne fremgangsmåte påstås å være valgt for å avskjære A adgangen til å begjære rettergangsskritt etter straffeprosessloven §241.
Anførselen om lovtolkingsfeil knytter seg til de to poster med siktelse etter straffeloven §168 som ble henlagt på grunn av bevisets stilling. A gjør her gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §241 feil når den ikke har funnet de begjærte rettergangsskritt egnet til å avkrefte mistanken mot ham.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises.
Det iverksettes rettslig etterforskning etter straffeprosessloven §241 for å få avkreftet at
A har fremsatt falske anklager mot C og B.
I saksomkostninger for lagmannsrett og høyesterett dømmes påtalemyndigheten til å betale A kr 35500,-."
A har i anledning kjæremålssaken inngitt ytterligere to prosesskrifter datert henholdsvis 25 desember 1993 og 29 desember 1993. I anledning riksadvokatens beslutning av 22 desember 1993 om å gjenoppta etterforskningen i den såkalte "X-sak", har A i prosesskriftet av 29 desember 1993 endret sin påstand til å gjelde opphevelse av både lagmannsrettens og forhørsrettens avgjørelser, samt hjemvisning til forhørsretten for ny behandling.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det enstemmig klart at angrepene på lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning jf. straffeprosessloven §388, ikke kan føre frem og forkaster kjæremålet.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.