HR-1994-62-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-04 |
| Publisert: | HR-1994-00062k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01522 K - Høyesterett HR-1994-00062K , jnr 8/1994. |
| Parter: | A (advokat Tormod S Christoffersen) mot Sparebanken NOR (advokat Tore Brandt). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §197, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §45, §5-7, §6-1 |
Ved begjæring innkommet 24 desember 1992 til Oslo namsrett fremsatte Sparebanken NOR krav om annen gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr 102 bnr 952 i Oslo tilhørende A. Tvangsgrunnlag var en pantobligasjon på kr 300000 som hun hadde stilt som sikkerhet for sin sønns låneforpliktelser ved kjøp av hus. A gjorde innvendinger mot fremme av tvangsauksjonen. Rettsmøte ble holdt den 28 april 1993.
Namsretten avsa 3 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om tvangsauksjon i sak nr. T92-29943 for Oslo namsrett tas ikke til følge.
2. Sparebanken Nor betaler kr 12950,- kronertolvtusennihundreogfemti 00/100 i saksomkostninger til A innen 2-to-uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Sparebanken NOR påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Den 10 november 1993 ble det holdt muntlig rettsmøte. Lagmannsretten avsa 26 november 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om 2.gangs tvangsauksjon i sak T 92-29943 for Oslo namsrett tas til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler A til Sparebanken NOR 21459 - tjueentusenfirehundreogfemtini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle, og at det på denne bakgrunn er tvil om lagmannsretten har lagt et riktig faktum til grunn. Det fremkommer ikke av kjennelsesgrunnene at lagmannsretten har foretatt en nødvendig kredittvurdering i saken for å avgjøre om sønnen hadde en rimelig mulighet til å betjene lånene. Hypotetiske inntekter kan ikke legges til grunn. Det må være den konkrete lønn som var dokumentert ved lønnslipp på innvilgelsestidspunktet som må legges til grunn. Sønnen ville uansett ikke ha vært i stand til å betjene lånet i følge vedlagte beregninger foretatt av Familieøkonomen. Det er kun kr 4891 til betjening av lånet, mens terminene ligger i størrelsesorden 8 - 11000. Det fremgår således ikke av kjennelsesgrunnene om lagmannsretten har foretatt en tilfredsstillende vurdering av det faktum den selv har satt opp når den sier at opplegget var stramt, men ikke uforsvarlig. Videre er det en feil i kjennelsesgrunnene at lånet på kr 60000 og en rekke andre låneforhold ikke er nevnt. Det er uklart hva lagmannsretten har ment med bemerkningen om at hun ikke var ukjent med lånedokumenter.
Når det gjelder rettsanvendelsen, er det anført at lagmannsretten kjennelse klart er i strid med det innhold av avtaleloven §36 som tidligere er fastlagt i rettspraksis og teori. Lagmannsretten har foretatt en feil vurdering av informasjons- og lojalitetskonflikten i kontraktsforhold.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes sakens omkostninger.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og henvises til ny behandling.
2. Kjærende part tilkjennes sakens omkostninger."
Sparebanken NOR bestrider at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Feil ved lagmannsrettens avgjørelse av sakens fakta er ikke kjæremålsgrunn. Familiens inntekter var ikke hypotetiske, og dette er riktig lagt til grunn som familiens inntekter. Rentefradraget ville også bli betydelig. Lånet på kr 60000 skulle innfris i sin helhet, og skulle ikke belastes familiens økonomi ved månedlig terminbetaling. Banken kan ikke gjøres ansvarlig for forpliktelser som ikke ble opplyst. A har selv tatt opp flere pantelån.
Den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves. Lagmannsretten har tolket avtaleloven §36 riktig. Det fremlagte bevis til kjæremålet må tas ut av saken, jf tvistemålsloven §197.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sparebanken NOR tilkjennes sakens omkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jfr tvistemålsloven §404.
I deler av kjæremålet som gjelder lagmannsrettens kjennelsesgrunner tas det i det alt vesentlige opp spørsmål som gjelder lagmannsrettens bevisvurdering, og denne kan ikke prøves av utvalget. Når det gjelder spørsmålet om lagmannsretten har foretatt en forsvarlig vurdering av anførslene bemerkes:
Namsretten la i sin kjennelse vekt på at banken hadde ytet lån til en person som åpenbart ikke hadde evne til å tilbakebetale lånet. Det som forelå om at låntakeren skulle få tilført egenkapital ved arveforskudd gjennom salg av en tomt, var etter namsrettens oppfatning så løst fundert at banken måtte ha risikoen for at salget ikke fant sted som forutsatt. Lagmannsretten går i sin kjennelse - som er avsagt etter muntlig forhandling - grundig inn på finansieringsplanen. Den legger til grunn at salget av tomten inngikk som et ledd i denne planen, og at den kjærende part var innforstått med dette. Under henvisning til finansieringsopplegget uttaler lagmannsretten at banken ikke kan klandres for at den la til grunn at låntakeren hadde rimelig mulighet for å betjene lånene. Lagmannsretten legger til grunn at finaniseringsopplegget sviktet på grunn at fallet i prisene på eiendomsmarkedet, men at dette var låntakerens og kausjonistens risiko. Utvalget kan ikke se at det er noen mangler ved lagmannsrettens begrunnelse, og kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket avtaleloven §36 uriktig når bestemmelsen ikke er bragt til anvendelse.
Som fremgår av anførslene har den kjærende part lagt frem et nytt bevis om låntakerens evne til å betjene lånet ut fra sine inntektsforhold, og kjæremotparten har under henvisning til tvistemålsloven §197 bedt om at dokumentet tas ut av saken. Det er lagt til grunn i rettspraksis at den nevnte bestemmelse kommer til anvendelse i kjæremålssaker, men det kan reises spørsmål om dette også gjelder i saker om tvangsfullbyrdelse, se §45 i den tidligere lov som her kommer til anvendelse, og §5-7 første ledd sammenholdt med §6-1 i den nye. På bakgrunn av at utvalget har begrenset kompetanse er den nevnte erklæring uten betydning for saken, og utvalget har allerede av denne grunn holdt erklæringen utenfor sin behandling. Utvalget finner det ikke nødvendig å gå inn på det nevnte rettsspørsmål. Den kjærende part må pålegges å betale omkostningene også for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Sparebanken NOR 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.