HR-1994-641-K - Rt-1994-1519
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-24 |
| Publisert: | HR-1994-00641-K - Rt-1994-1519 (495-94) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Tjenestemannsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-1028 K - Høyesterett HR-1994-00641K, jnr 331/1994 |
| Parter: | Elin K Raaholdt (advokatfirma Liv Clemetsen & Co v/advokatfullmektig Harald Grape) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Elisabeth Wittermann) |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tjenestemannsloven (1983) §19, Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §398a, §437, Forvaltningsloven (1967) §28, §28 |
Den 8 desember 1993 ble Elin K Raaholdt oppsagt fra sin stilling i Oslo kommune. I oppsigelsesbrevet ble det vist til søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven og til klageadgangen i henhold til forvaltningsloven §28. Ved stevning av 2 februar 1994 til Oslo byrett gikk hun til søksmål mot Oslo kommune med påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig. I tilsvaret av 25 februar 1994 la Oslo kommune ned prinsipal påstand om avvisning av saken fordi Elin K Raaholdt ikke hadde rettslig interesse i saken da hun hadde påklaget oppsigelsen den 27 desember 1993. Det ble vist til at klagen var under behandling. Byretten besluttet den 15 mars 1994 ikke å avvise saken. Oslo kommune påkjærte den 24 mars 1994 byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett. Den 5 mai 1994 ble det truffet vedtak i klagesaken. Elin K Raaholdts klage ble ikke tatt til følge. I prosesskrift av 13 juli 1994 endret Elin K Raaholdt påstanden i saken til å gjelde klagevedtaket. Partene var da enige om at kjæremålssaken kunne heves.
Lagmannsretten avsa 8 september 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålssaken heves.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
En dommer stemte for at Elin K Raaholdt skulle tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
Elin K Raaholdt har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, slutningens pkt 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at hun hadde rettslig interesse i saken før klagen var avgjort, og at Oslo kommune derfor manglet fyldestgjørende grunn til å erklære kjæremål, hvilket tilsa at Oslo kommune skulle erstatte hennes saksomkostninger, jf tvistemålsloven §175 første ledd. Lagmannsretten har anvendt unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd feil.
Det er ikke lagt ned påstand i kjæremålserklæringen.
Oslo kommune har anført at det etter påstandsendringen ikke lenger forelå noen kjæremålsgjenstand, og kommunen er enig i lagmannsrettens flertalls premisser. Flertallet har kommet til at byrettens beslutning om å fremme saken var uriktig. Det er grunnlag for å tilkjenne kommunen saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §175 annet ledd jf §398a første ledd i f.
Oslo kommune har lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 8. september 1994, pkt. 2, stadfestes forsåvidt gjelder avgjørelsen om ikke å tilkjenne Raaholdt saksomkostninger.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
3. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Hver av partene har inngitt ytterligere ett prosesskrift.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger, og utvalget har kompetanse til å prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Det som ligger til grunn for lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i kjæremålssaken, er at retten - dens flertall - har funnet at kommunens kjæremål måtte ha blitt tatt til følge, det vil si at søksmålet fra Raaholdt ville blitt avvist, dersom det ikke i mellomtiden var blitt truffet avgjørelse i klagesaken. Flertallet har altså bygget på den rettsoppfatning at den oppsagte ikke hadde adgang til å reise søksmål så lenge det pågikk forvaltningsmessig klagebehandling av oppsigelsen.
Når det gjelder statens tjenestemenn, følger det av lov av 4 mars 1983 nr 3 §19 at det bare er klageinstansens vedtak i avskjedseller oppsigelsessak som kan bringes inn for domstolene, jf også avgjørelsen i Rt-1989-754. For kommunale tjenestemenn finnes ikke noen tilsvarende lovregulering, og det er således reglene om søksmål i arbeidsmiljøloven §61 følgende som får anvendelse. Disse reglene er ikke tilpasset ordningen med forvaltningsklage. Når det da heller ikke foreligger vedtak etter tvistemålsloven §437 første ledd om klageavgjørelse som vilkår for søksmål, finner utvalget at søksmålsadgangen må følge de vanlige regler i arbeidsmiljøloven, selv om det også er inngitt forvaltningsklage over oppsigelsen. Det var altså ikke grunnlag for å avvise søksmålet fra Raaholdt.
Utvalget finner grunn til å tilføye at tilpasningen mellom søksmålsreglene i arbeidsmiljøloven og den forvaltningsmessige klagebehandling reiser vanskelige spørsmål som ikke synes å ha vært overveid da forvaltningsloven §28 ble endret i 1992 slik at det ble åpnet adgang til klage over enkeltvedtak innenfor kommunene og fylkeskommunene. Såvidt forstås arbeides det med ny lovgivning på dette området.
Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises for så vidt til lagmannsretten til ny behandling.
Den kjærende part har ikke fremmet krav om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder slutningens punkt 2, og saken hjemvises for så vidt til lagmannsretten til ny behandling.