HR-1994-66-A - Rt-1994-803
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-24 |
| Publisert: | HR-1994-00066-A - Rt-1994-803 (219-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00066, snr 51/1994 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot A (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Schei, Tjomsland, Kst dommer Foss, Dolva, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Skattebetalingsloven (1952) §3, §51, Straffeprosessloven (1981) §3, Straffeloven (1902) §28, §10 |
Nes herredsrett avsa 23 desember 1993 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1937, dømmes for overtredelse av skattebetalingsloven §51 nr. 1, til å betale en bot til X kommune på kroner 2500 - totusenfemhundre - kroner, subsidiært 10 - ti - dager fengsel jfr. straffeloven §28.
2. A dømmes til å betale til X Kommune kroner 50304 - femtitusentrehundreogfire - kroner innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen er avsagt under dissens for straffutmålingen og for utmålingen av erstatningen.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Som saksbehandlingsfeil gjøres det gjeldende at meddommerne var inhabile. Skattekravet innfordres av kommunen, og meddommerne var begge ansatt i X kommune. Lovanvendelsen er feilaktig fordi det var domfeltes hensikt å betale skattekravet ved forfall og fordi han hadde grunn til å tro at han da ville ha penger til dette.
Utenom anken har forsvareren for Høyesterett påstått avgjørelsen av det sivilrettslige erstatningskrav opphevet. Han har vist til at erstatningskravet er basert på de bruttobeløp som domfelte hadde oppgitt i trekkoppgavene, og at det er i strid med straffeprosessloven §3 å gi dom for dette. Aktor har her erklært seg enig med forsvareren.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen - inhabilitetsanførselen - og anken over lovanvendelsen må forkastes, men at avgjørelsen av erstatningskravet - domsslutningen punkt 2 - må oppheves.
Det er riktig som anført av domfelte, at meddommerne var ansatt i kommunen. Den ene meddommer var bygningssjef. Det forhold var for øvrig forsvareren kjent med under hovedforhandlingen. Den andre meddommeren var lærer. Jeg kan imidlertid ikke se at offentlig ansatte - heller ikke ansatte i den kommune som skal innfordre det aktuelle skattekrav - normalt vil være inhabile i straffesaker som denne. Det vil ligge annerledes an hvis de har en tilknytning til de etater som behandler eller innfordrer kravene, men det er ikke tilfelle her. Meddommerne har stillinger innen helt andre virksomhetsområder, og jeg finner det klart at det ikke for noen av dem forelå inhabilitet.
Domfelte er dømt etter skattebetalingsloven §51 nr. 1 for ikke å ha foretatt skattetrekk ved lønnsutbetalinger. Skattebetalingsloven §10 angir hvordan skattetrekket skal gjennomføres og på hvilket tidspunkt trekket skal foretas - "det tidspunkt det oppstår adgang til å få godtgjørelsen utbetalt". Det er uten betydning for straffbarheten om domfelte har til hensikt å foreta trekket senere, selv om han skulle ha grunn til å tro at han da vil ha penger. Lovanvendelsesanken kan derfor ikke føre frem.
I dommen i Rt-1992-1261 er det lagt til grunn at det følger av straffeprosessloven §3 at det erstatningskrav som kan pådømmes, er begrenset til de beløp trekkene ville utgjort om det ved utbetalingene hadde vært foretatt trekk i de beløp domfelte var i stand til å utbetale, med andre ord trekkene beregnet etter "nettometoden". Dommen er avsagt under dissens 3-2. Saksforholdet i nærværende sak er helt tilsvarende, og jeg føler meg bundet av den rettsoppfatning flertallet la til grunn.
Hvordan erstatningskravet er beregnet i dette tilfelle er uklart. Det er gjort et fradrag i de tall som var oppgitt i skattetrekksoppgavene, men både aktor og forsvarer mener at fratrekket ikke skyldes anvendelse av nettometoden, men andre forhold. Muligens er fradraget begrunnet i innbetalinger fra domfelte. Også bemerkningen fra mindretallet i herredsretten tyder på at fradraget ikke skyldes anvendelsen av nettometoden.
Jeg finner derfor å måtte legge til grunn at det her er tilkjent erstatning i strid med det prinsipp som er angitt i Rt-1992-1261. Dette er en saksbehandlingsfeil. Med den uklarhet det er med hensyn til de riktige tall, finner jeg ikke grunnlag for å foreta en ny erstatningsfastsettelse. Herredsrettens dom må derfor oppheves på dette punkt.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom oppheves for avgjørelsen av erstatningskravet - domsslutningens punkt 2.
For øvrig forkastes anken.
Dommer Tjomsland: Når det gjelder spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil av herredsretten å pådømme erstatningskravet, viser jeg til den rettsoppfatning jeg ga uttrykk for i mitt dissenterende votum i saken i Rt-1992-1261. Da jeg imidlertid etter konferansen er kjent med at rettens øvrige medlemmer vil henholde seg til flertallsvotumet i nevnte sak, finner jeg ikke å ville ta noen dissens.
For øvrig er jeg enig med førstvoterende.
Kst dommer Foss: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schei.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Herredsrettens dom oppheves for avgjørelsen av erstatningskravet - domsslutningens punkt 2.
For øvrig forkastes anken.