HR-1994-74-A - Rt-1994-974
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-24 |
| Publisert: | HR-1994-00074-A - Rt-1994-974 (310-94) |
| Stikkord: | Trusler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00074 A, snr 15/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Harald Strand) mot 1) A (Forsvarer: Advokat Erik Gjems-Onstad) 2) B (Forsvarer: Advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Aarbakke, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §232, §352, §333, §62, §63, Våpenloven (1961) §33, §8, Veitrafikkloven (1965) §17, §31, Straffeprosessloven (1981) §98, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-9 |
Kristiansand byrett avsa 23 november 1993 dom som for A og B har slik domsslutning:
"A dømmes for: 1 - en - overtredelse av straffeloven §227 jfr. §232 1 - en - overtredelse av straffeloven §352 første ledd, 2. straffalt 1 - en - overtredelse av Lov om skytevåpen og ammunisjon §33, jfr. §8 tredje ledd 1 - en - overtredelse av straffeloven §333 1 - en - overtredelse av Alkoholloven §10-1 jfr. §8-9 første ledd nr. 3. 2 - to - overtredelser av vegtrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd.
Gjerningstidspunkt: 4. juli 1992 - 25. juli 1992
Straffen settes til: Fengsel i 9 måneder. Til fradrag ved fullbyrdelsen tilkommer tiltalte 15 - femten - dager for utholdt varetektsarrest.
Straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd er gitt anvendelse.
A dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse til in solidum med B og C å betale erstatning til X kommune med kr 1584,-.
B dømmes for: 1 - en - overtredelse av straffeloven §227 jfr. §232. 1 - en - overtredelse av straffeloven §352 første ledd, 2. straffalternativ
Gjerningstidspunkt: 5. juli 1992.
Straffen settes til: Fengsel i 5 måneder. Til fradrag ved fullbyrdelse tilkommer tiltalte 1 - en - dag for utholdt varetektsarrest.
Straffeloven §62 første ledd er gitt anvendelse.
B dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse til in solidum med A og C å betale erstatning til X kommune med kr 1584,-."
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
De to domfelte har erklært anke over straffutmålingen. As forsvarer for Høyesterett har utenom anken påstått dommen opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Jeg er kommet til at angrepet på saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at straffen bør settes noe ned for begge de domfelte.
Det er gjort gjeldende som en saksbehandlingsfeil at et brev fra A til retten om valg av forsvarer ble oversett, og at han derfor ikke fikk oppnevnt den forsvarer han ønsket. Jeg ser først på dette forhold.
A ble 9 juli 1992 fremstilt for varetektsfengsling i anledning av de handlinger som ledet til domfellelse etter blant annet straffeloven §227. Han fikk oppnevnt forsvarer til fengslingsmøtet. Under varetektsfengslingen fremsatte han ønske om å få oppnevnt advokat Alf Tore Nilsen som forsvarer ved den videre behandling av saken. Forhørsretten oppnevnte 13 juli 1992 advokat Nilsen som forsvarer. A ble løslatt fra varetekt den 22 juli 1992. Oppnevningen av forsvarer falt da bort, jf straffeprosessloven §98 tredje ledd.
Kristiansand byrett mottok så et brev datert 10 september 1992 fra A, hvor det heter:
"Jeg skal bytte advokat fra adv. Alf Tore Nilsen til adv. Erik Gjems Nilsen, Ravnsborgveien 18, 1364 Hvalstad. Telf: 02.845096."
Jeg innskyter at advokat Gjems-Onstad, som har vært As forsvarer for Høyesterett, har opplyst følgende:
"Jeg erindrer at A i sin tid ringte meg og forespurte om jeg kunne påta meg å være hans forsvarer, hvilket jeg bekreftet og ba ham eventuelt skrive til retten om dette. Senere har hverken A eller jeg hørt noe om dette. Jeg registrerer aldri slike muntlige henvendelser. Denne henvendelsen gikk derfor i glemmeboken hos meg inntil jeg så brevet blant sakens dokumenter."
Som det fremgår, er det i brevet skrevet Gjems Nilsen i stedet for Gjems-Onstad, men denne feilen kan ikke ha vært egnet til å skape misforståelse.
Saken befant seg på dette tidspunkt på etterforskningsstadiet, og det fremgår at byretten oversendte brevet til politiet uten kommentarer. Tiltalebeslutning ble utferdiget 10 februar 1993, og politiet oversendte den til byretten den 15 juni 1993. Ved oversendelsen opplyste politiet at tiltalte ønsket advokat Alf Tore Nilsen som forsvarer. Politiet må da ha oversett As brev av 10 september 1992.
Med brev av 11 august 1993 oppnevnte så retten advokat Nilsen som forsvarer for A. Brevet har påtegning om at kopi er sendt til tiltalte. A har overfor advokat Gjems-Onstad opplyst at han gjorde advokat Nilsen oppmerksom på den begjæring han hadde fremsatt i brevet av 10 september 1992, men uten at dette ledet til noen reaksjon. Det foreligger imidlertid ingen uttalelse fra advokat Nilsen, og forholdet er ikke nærmere klarlagt. A har tydeligvis ikke reist noen innsigelse mot forsvareroppnevningen overfor retten.
Det må i og for seg være en feil at As ønske om å få oppnevnt advokat Gjems-Onstad ble oversett. Imidlertid måtte A selv være klar over denne feilen da han mottok kopi av rettens oppnevningsbrev av 11 august 1993, og han hadde rikelig anledning til å ta spørsmålet opp med retten i god tid før hovedforhandlingen, som fant sted 2 og 3 november 1993. Når han ikke har gjort dette, og retten således ikke ble kjent med hans innsigelse mot forsvareroppnevningen, kan han etter min mening ikke påberope seg den feil som ble begått, som grunnlag for opphevelse av dommen. Jeg tilføyer at saksforholdet i vår sak klart skiller seg fra det som forelå i saken i Rt-1976-1446, hvor det forhold at saken ved en feil ble pådømt med en annen forsvarer enn siktede hadde begjært, ble ansett som opphevelsesgrunn til tross for at siktede ikke hadde protestert mot forsvarerskiftet. I den saken synes det som om siktede først ved selve fremstillingen for retten ble klar over at hans valg av forsvarer ikke var imøtekommet, og det uttales for øvrig at hans tilstand var slik at det ikke kunne legges vekt på at han ikke av eget initiativ tok forholdet opp da han møtte i retten.
Før jeg går over til de øvrige spørsmål som er reist i saken, finner jeg grunn til å gjengi en del sentrale punkter i det saksforholdet som er beskrevet i byrettens domsgrunner.
Sammen med en tredje person, som spilte en mer passiv rolle, og som har fått sitt forhold endelig pådømt ved byrettens dom, bega de to domfelte seg til et hus hvor de visste at en leilighet ble disponert av en innvandrer og at den var samlingssted for andre innvandrere. De to hadde på forhånd utstyrt seg med et avsaget haglgevær og finlandshetter. De brukte bil, og B var sjåfør. På en viss avstand fra huset stanset de, og det dobbeltløpede haglgeværet ble ladet med to patroner. Videre trakk de to på seg finlandshettene, og A pakket papir rundt bilens skilt for å skjule registreringsnummeret. Deretter kjørte de frem til huset, og tok oppstilling med bilen 6 - 8 meter fra leiligheten. A, som hadde haglgeværet, sveivet ned sidevinduet og rettet geværet i retning av leiligheten. De to domfelte så gjennom stuevinduet at det var folk der inne. Etter at de hadde observert dette, gikk det bare noen få sekunder til A avfyrte et skudd som traff området ved nedre kant av stuevinduet og knuste nedre del av vinduet. Retten har lagt til grunn at han "bevisst og målrettet så langt det lot seg gjøre siktet inn mot det parti av leiligheten hvor han hadde observert mennesker bak vinduet". Men den tilføyer at den ikke har "tilstrekkelig grunnlag for herunder å basere seg på at det direkte var hensikten å treffe vinduet og forutsetningsvis skade de som befant seg i leiligheten". Det er for øvrig klarlagt at også den andre patronen ble søkt avfyrt, men klikket. Om dette skjedde før eller etter det skuddet som rammet, er uklart.
Domfellelsen for trusler - straffeloven §227 - er angrepet på det grunnlag at det verken av tiltalebeslutningen eller av domsgrunnene fremgår at det er truet med noe straffbart foretagende. Riktignok kan en trussel fremkomme ikke bare i ord, men også gjennom handling. Men det må konkret fremgå at det trues med et fremtidig onde. Det hevdes at slik forholdet er beskrevet, fremgår det intet om hva det skulle være truet med, og handlingen kan ikke i seg selv sies å innebære en trussel om et straffbart foretagende i fremtiden.
Disse innvendinger kan etter min mening ikke føre frem.
Straffeloven §227 rammer "den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel". Det er i og for seg riktig at verken tiltalebeslutningen eller domsgrunnene angir hvilket straffbart foretagende det er truet med i dette tilfellet, og dette synes å være en mangel. Slik de domfeltes forhold er beskrevet i domsgrunnene, kan jeg imidlertid ikke anse det tvilsomt at forholdet rammes av §227. Det ligger i selve situasjonen at de som befant seg i leiligheten, og som etter omstendighetene hadde grunn til å anse den som ikke tilfeldig valgt, måtte oppfatte skuddet som en trussel om fremtidig alvorlig angrep mot liv eller helbred. Riktignok fremstår en slik handling fra ukjente personer som en lite presis trussel, men det gjør den ikke mindre skremmende, og kan ikke være til hinder for at den rammes av §227. Byretten har - i samsvar med de domfeltes forklaringer - lagt til grunn at deres hensikt var å skremme dem som befant seg i leiligheten, og jeg finner det etter dommen klart at også de subjektive straffbarhetsvilkår må anses oppfylt.
Som nevnt må det vel anses som en mangel ved tiltalebeslutningen at det ikke er angitt hvilket straffbart foretagende det er truet med. Denne mangel kan imidlertid åpenbart ikke ha innvirket på de domfeltes muligheter for å forberede sitt forsvar, og kan ikke lede til opphevelse.
As forsvarer har subsidiært gjort gjeldende at det beror på uriktig lovanvendelse at overtredelsen av §227 er ansett "rasistisk motivert", jf §232 3. punktum. Det anføres at byretten synes å ha lagt vekt på As medlemskap i en organisasjon som tar standpunkt mot innvandring i Norge, men hans syn på innvandringsspørsmål kan ikke bringe straffskjerpelsesregelen til anvendelse. Det forhold at handlingen var rettet mot innvandrere, betyr ikke uten videre at den var rasistisk motivert. Rasisme må - hevdes det - etter vanlig språklig forståelse bygge på en oppfatning om den egne rases overlegenhet, men det er ikke noen slik oppfatning som ligger til grunn for As forhold.
Til dette skal jeg bemerke:
Straffeloven §227 første ledd 3. punktum inneholder en straffskjerpelsesregel for tilfeller hvor det foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter, jf. §232 3. punktum". Etter §232 3. punktum skal det ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, "særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er rasistisk motivert, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap og om den har karakter av mishandling". Avgjørelsen av om §232 3. punktum får anvendelse, hører under straffespørsmålet, jf Ot.prp.nr.79 (1988-89) 47 - 48, og det gjelder således her ingen begrensning i Høyesteretts kompetanse.
Om et forhold skal henføres under §232 3. punktum, beror på en samlet vurdering av en rekke momenter, som for øvrig ikke er begrenset til dem som er særskilt oppregnet. I den foreliggende sak dreier det seg om en uprovosert handling med flere graverende trekk, og jeg finner i og for seg at straffskjerpelsesregelen må få anvendelse uten hensyn til spørsmålet om rasistisk motivering. Siden dette spørsmålet er reist, finner jeg likevel å burde bemerke at handlingen etter min oppfatning må anses rasistisk motivert. Når handlingen ble rettet mot en leilighet hvor det befant seg innvandrere, var det nettopp deres egenskap av innvandrere som var motivet. I tillegg til det som fremgår av byrettens domsgrunner, nevner jeg at A i en politiforklaring har uttalt at hans hovedmotiv "var at han ønsket å skremme innvandrere i X med å løsne skudd utenfor deres leilighet".
Det er etter min oppfatning ikke grunnlag for å tillegge ordene "rasistisk motivert" en så snever betydning som hevdet av forsvareren. Foranlediget av forsvarerens prosedyre skal jeg imidlertid bemerke at det selvsagt ikke kan anses straffskjerpende at domfelte var motstander av innvandring, eller at han deltok i en organisasjon for innvandringsmotstandere. Men når en person, med eller uten slike holdninger, utfører en straffbar handling rettet mot innvandrere og motivert i deres egenskap av innvandrere, må handlingen etter min mening klart anses rasistisk motivert i forhold til regelen i straffeloven §232 3. punktum.
Jeg går så over til selve straffutmålingen.
Den form for trusler som de to domfelte har gjort seg skyldig i - A som hovedmann og B som medvirker - er av ondartet karakter. Avfyringen av skudd måtte - foruten å virke skremmende - volde fare for personskade. Forholdet har også medført domfellelse etter straffeloven §352 første ledd 2. straffalternativ. A har - i motsetning til B - enkelte andre forhold å svare for, men de har mindre vekt ved straffutmålingen.
De domfelte var unge da handlingene ble begått, de var ennå ikke fylt 19 år. A hadde betydelige personlige problemer. Handlingene ligger nå to år tilbake i tiden, og de domfelte synes å ha skikket seg vel siden. Det er imidlertid nødvendig å gripe til strenge straffereaksjoner for å motvirke slik adferd som denne saken gjelder. Jeg kan ikke se at det for noen av de domfelte er grunnlag for å gjøre straffen helt eller delvis betinget, men finner at straffen kan nedsettes noe, slik at den for A settes til fengsel i 6 måneder og for B til 90 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen for A settes til fengsel i 6 - seks - måneder med fradrag av 15 - femten - dager for varetektsfengsel.
2. Straffen for B settes til fengsel i 90 - nitti - dager med fradrag av 1 - en - dag for varetektsfengsel.