HR-1994-757-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-07 |
| Publisert: | HR-1994-00757s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00757, jnr. 194/1994 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §392, §207, §62, §391 |
Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 10 oktober 1991 ble A, født xx.xx.1953, domfelt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd første straffalternativ og straffeloven §207 første ledd første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til fengsel i ett år og ni måneder.
Domfelte anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Anken ble først nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, men beslutningen ble etter begjæring fra domfelte senere omgjort og anken henvist til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjennelse av 5 oktober 1992 ble anken forkastet.
Ved skriv av 19 mars 1993, innkommet Hålogaland lagmannsrett 5 juli 1993, begjærte domfelte saken gjenopptatt i medhold av straffeprosessloven §391 nr 1 og 3 og §392. Statsadvokaten i Troms og Finnmark avga uttalelse til begjæringen den 19 august 1993. Lagmannsretten avsa kjennelse 18 oktober 1993 hvor gjenopptakelsesbegjæringen ikke ble tatt til følge.
Domfeltes anførsler i begjæringen og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av kjennelsen.
A har rettidig påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er særlig anført:
Det er grunnlag for gjenopptakelse etter lovens §391 nr 1. Det er vist til en rekke dokumenter som anføres å vise at fornærmedes mor har gitt forskjellige forklaringer til sosialkontor og lege og til advokater og politiet.
Den fremlagte legeuttalelse fra kommunelege Hoel anføres å vise at fornærmede er blitt misbrukt på et senere tidspunkt enn det tiltalen gjaldt, og til tider hvor domfelte ikke kan ha vært gjerningsmannen.
Det finnes i sakens samlede dokumenter så betydelige tegn på at noen annen er skyldig i det domfelte er dømt for at straffeprosessloven §392 annet ledd må gi grunnlag for gjenopptakelse.
Statsadvokaten har avgitt uttalelse til kjæremålet og anført at betingelsene for gjenopptakelse åpenbart ikke er tilstede.
Uttalelse fra statsadvokaten er kommentert i brev av 2 mars 1994 fra domfelte, innkommet 14 mars 1994 til Høyesteretts kontor.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet ikke kan føre frem, og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Utvalget kan således ikke se at det er holdepunkter for at noe vitne har gitt falsk forklaring for retten. Heller ikke kan utvalget se at det er fremkommet nytt bevisstoff som kan gi grunnlag for gjenopptakelse. Den påberopte legeuttalelse fra kommunelege Hoel inneholder kommentarer til de legerapporter som var fremlagt for retten. Disse rapporter var sentrale dokumenter under saken, hvor det for øvrig ble gitt forklaring av overlege Beck Nicolaysen, som var en av de leger som hadde undersøkt barnet. I rapporten avgitt av overlege Michaelsen fra undersøkelsen som ble gjenomført 11 juni 1991 av ham og overlege Melsom, heter det at forholdene "er i prinsipp uforandret fra undersøkelsene i fjor". At kommunelege Hoel etter gjennomgåelse av legerapportene gir uttrykk for en annen vurdering, er ikke et nytt bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at det heller ikke er grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.