HR-1994-763-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-07 |
| Publisert: | HR-1994-00763s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00763, jnr. 312/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, Straffeprosessloven (1981) §391, §228, §291, §388, §452 |
A ble ved Oslo byretts dom av 26 mai 1993 dømt for overtredelse av straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ, §228 første ledd og §291. Straffen ble satt til fengsel i 36 dager med en prøvetid på to år samt til en ubetinget bot til statskassen på 10000 kroner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste påtalemyndighetens anke over straffutmålingen til Høyesterett, som ved dom den 1 oktober 1993 gjorde en endring i byrettens dom slik at bestemmelsen om utsatt fullbyrdelse av fengselsstraffen ble tatt ut.
Den 9 februar 1994 fremsatte A begjæring overfor Oslo byrett om gjenopptagelse av saken i medhold av straffeprosessloven §391 nr 3 og fremsatte to dager tidligere begjæring om at byretten skulle beslutte utsettelse av iverksettelse av soningen i medhold av straffeprosessloven §452 annet ledd.
Den 28 februar 1994 avsa Oslo byrett kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring av 09. februar 94 om gjenopptakelse av straffesak nr. 93-00717 M/51 avgjort ved Oslo byretts dom av 26. mai 93 - påtalemyndigheten mot A, født xx.xx.1962, tas ikke til følge.
2. Begjæring av 07. februar 94 om utsettelse av soning av 35 dagers (36 dager idømt - 1 dags varetektsfradrag) ubetinget fengselsstraff idømt A Høyesterett etter straffutmålingsanke over nevnte dom, tas ikke til følge."
A påkjærte begge punkter i byrettens kjennelse. Han påbegynte imidlertid soningen den 3 mars 1994. Den 14 mars 1994 avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålet gjelder prinsipalt lovtolkningen, subsidiært saksbehandlingen.
A hevder prinsipalt, under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3, at lagmannsretten har stilt for strenge krav til hva som skal til for å få gjenopptatt byrettens dom i medhold av straffeprosessloven §391 nr 3. A viser til at det foreligger to nye vitner i saken som har avgitt erklæring på at de utelukker at domfelte har utført det han er domfelt for. Det vises til at det synes vanskelig å tenke seg hva som skulle være "en rimelig mulighet" for frifinnelse, dersom slike vitneutsagn ikke skulle være det.
Subsidiært hevder A, under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2, at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, da retten har foretatt en generell troverdighetsvurdering av vitneutsagnene. Det vises til at lagmannsretten skulle ha lagt til rette for ytterligere etterforskning eller bevisopptak/muntlige forhandlinger, i den grad vitnenes troverdighet var avgjørende.
Atter subsidiært hevder A at lagmannsrettens premisser ikke er tilstrekkelige til å kunne prøve om retten har lagt til grunn riktig forståelse av straffeprosessloven §391 nr 3.
A har etter dette lagt ned slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 14. mars 1994 i sak 94-053K oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve den generelle lovtolkingen og saksbehandlingen i lagmannsretten.
Retten har foretatt en vurdering av troverdigheten av de påberopte vitneutsagn. Denne vurderingen kan utvalget ikke prøve. Det bemerkes at anførselen om saksbehandlingsfeil ved vurderingen åpenbart ikke har noe grunnlag. Vider bemerkes at lagmannsrettens begrunnelse for øvrig er utførlig nok. Den gir ikke uttrykk for noen uriktig forståelse av straffeprosessloven §391 nr. 3.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.