HR-1994-783-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-11 |
| Publisert: | HR-1994-00783s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00783S , jnr. 349/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §49, Legemiddelloven (1964) §43, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1955, ble den 29 november 1993 varetektsfengslet for 12 uker på bakgrunn av siktelse for overtredelse av straffeloven §233, jf §49. Siktelsen - slik den nå foreligger - omfatter dessuten overtredelser av flere andre straffebestemmelser, blant annet legemsbeskadigelser, trusler, skadeverk samt overtredelse av legemiddelloven §43 og promillekjøring. Fengslingen er forlenget flere ganger, senest ved Rana forhørsretts kjennelse av 17 mars 1994 som har slik slutning:
"A, født xx.xx.1955, undergis varetektsfengsling inntil torsdag 9. juni 1994, eventuelt frem til hovedforhandling hvis denne berammes før dette tidspunkt."
Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som den 25 mars 1994 avsa kjennelse hvorved kjæremålet ble forkastet. Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført: Det foreligger feil i saksbehandlingen ved at lagmannsrettens premisser er mangelfulle. Dette gjelder for det første begrunnelsen for ikke å ta til følge begjæringen om å bruke varetektssurrogater. Lagmannsretten viser til uttalelse av 21 mars 1994 fra Kriminalomsorg i frihet og politiets anførsler vedrørende denne uttalelsen, men det kan ikke ses at lagmannsretten har vurdert den personundersøkelse som er foretatt av Kriminalomsorg i frihet. Det anføres for øvrig at siktede ikke har fått oversendt politiets uttalelse til kjæremålet til lagmannsretten. Lagmannsretten burde ha foretatt en nærmere vurdering av faren for gjentatte straffbare handlinger under forutsetning av bruk av det foreslåtte varetektssurrogat, nemlig avhold fra rusmiddelbruk, bruk av antabus og meldeplikt under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet.
Det er videre en mangel ved lagmannsrettens drøftelse av spørsmålet om å forlenge varetektstiden utover 4 uker at lagmannsretten forutsetter at det ikke skjer noe i løpet av de 12 ukene, idet det forventes at de sakkyndiges rapporter vil være ferdige til påske. Dette vil kunne ha som konsekvens at siktede vil ha mulighet for et behandlingsopplegg utenfor institusjon. Det bør derfor være adgang til en ny vurdering av varetekten etter 4 uker.
Av innholdet i kjæremålserklæringen går det frem at siktede nedlegger påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen for lagmannsretten.
Forsvareren opplyser i kjæremålserklæringen - så vidt forstås uten å gjøre dette til en særskilt kjæremålsgrunn - at han ikke har mottatt politiets tilsvar til kjæremålserklæringen til lagmannsretten. Dette er uheldig, men kan ikke ha hatt noen reell betydning. Tilsvaret inneholder ikke vesentlige nye momenter. Det som er sagt om hva representanten fra Kriminalomsorg i frihet uttalte for forhørsretten, samsvarer etter hva utvalget kan se, i det vesentlige med hans skriftlige uttalelse til lagmannsretten.
Angrepet på saksbehandlingen retter seg mot lagmannsrettens kjennelsesgrunner, som hevdes å være mangelfulle når det gjelder spørsmålet om fengslingssurrogater og når det gjelder spørsmålet om fengsling ut over fire uker.
Det fremgår av lagmannsrettens kjennelsesgrunner at spørsmålet om fengslingssurrogater er vurdert. Spørsmålet er således om den relativt korte begrunnelse som er gitt, er tilstrekkelig. Utvalget bemerker at spørsmålet ble utførlig drøftet i lagmannsrettens kjennelse av 21 februar 1994, hvor varetektsfengslingen av siktede ble forlenget med fire uker frem til 18 mars 1994. Det er for øvrig vist til denne drøftelsen i forhørsrettens kjennelse av 17 mars 1994, som lagmannsretten har sagt seg enig i. Selv om spørsmålet selvsagt må undergis en fornyet vurdering når det er tale om ytterligere forlengelse, kan det ikke være behov for en like utførlig drøftelse dersom det ikke er kommet til nye momenter av betydning. De nye momenter som særlig er påberopt ut over selve tidsforløpet, er en uttalelse til lagmannsretten fra en stedlig representant for Kriminalomsorg i frihet om erfaringene ved tidligere bruk av fengslingssurrogat overfor siktede, samt en nylig innhentet personundersøkelse. Det fremgår at uttalelsen fra representanten for Kriminalomsorg i frihet har vært vurdert av lagmannsretten, og utvalget kan ikke se at den etter sitt innhold ga foranledning til en mer utførlig drøftelse. Personundersøkelsen er ikke særskilt nevnt i lagmannsrettens kjennelsesgrunner, men utvalget kan ikke se at undersøkelsen, som er utarbeidet for helt andre formål, har noen vesentlig betydning for varetektsspørsmålet.
Utvalget finner således at lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt må anses tilstrekkelig. Når det gjelder spørsmålet om varetektsfengsling ut over fire uker, har lagmannsretten gitt en ganske utførlig begrunnelse, og utvalget kan heller ikke på dette punkt se at det foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.