HR-1994-79-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-11 |
| Publisert: | HR-1994-00079s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1994-00079S , jnr. 28/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §388, §171, §184 |
A, født xx.xx.1970, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd, første straffalternativ, jf første ledd, i forbindelse med at B ble skutt 14 juli 1993.
Ved Indre Follo forhørsretts kjennelse av 27 oktober 1993 ble A i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og 2 varetektsfengslet frem til 22 desember 1993. As kjæremål ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett 1 november 1993.
Ved forhørsrettens kjennelse av 22 desember 1993 ble fengslingsfristen forlenget til 16 februar 1994. A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 29 desember 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at kjennelsen ikke tilfredsstiller straffeprosessloven §184. Etter denne bestemmelsen skal det redegjøres for lagmannsrettens bevisbedømmelse. I den foreliggende sak må da lagmannsretten redegjøre for det hendelsesforløp som retten bygger på, herunder om det var A som avfyrte skuddet, eventuelt angi hva medvirkningsansvaret bygger på. Unnlates dette, vil siktede være helt avskåret fra å få prøvet lovanvendelsen under medvirkningsansvaret, jf straffeprosessloven §388 nr 3.
Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling. Det anføres at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet når det gjelder grunnvilkåret om skjellig grunn til mistanke for en forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder.
Forhørsretten vurderte dette spørsmålet meget utførlig og uttalte oppsummeringsvis:
"Etter en samlet vurdering er retten kommet til at siktede med skjellig grunn mistenkes for overlagt drap eller medvirkning til dette. Rettens vurdering bygger på at A ihvertfall forut for de to siktedes siste bevegelse mot kiosken var klar over at innehaveren skulle skytes. A hadde da tid til å tenke seg om, og veie for og imot handlingen. Som nevnt ovenfor kan retten ikke utelukke at A var klar over reisens formål på et langt tidligere tidspunkt. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette. Heller ikke finner retten det nødvendig å ta stilling til hvem av de to som løsnet skuddet; i begge tilfelle foreligger overlegg etter de forutsetninger retten har lagt til grunn. Retten tilføyer imidlertid at det ikke foreligger omstendigheter i saken som er uforenelige med As uttalelser til flere personer om at C ikke greide å gjennomføre skytingen, og at det således var han som overtok.
Om drapsforsett vil retten bemerke: det ble løsnet skudd mot fornærmedes overkropp. Ved skudd mot øvre del av person foreligger stor fare for dødsfølge. Det er ikke opplyst at noen av de siktede er gode skyttere. Retten fester ikke spesiell lit til Cs forklaring om at hensikten kun var å skadeskyte. C har avgitt ulike forklaringer, og har ikke stor troverdighet, jfr. ovenfor. Det er naturlig at han vil fremstille sin sak gunstigst mulig. Videre skal tilføyes at det var et dødsfall som skulle hevnes."
Lagmannsretten var enig i forhørsrettens vurdering, men tilføyde også enkelte bemerkninger foranlediget av argumentasjonen i kjæremålet. Lagmannsretten uttalte om dette spørsmålet:
"Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at siktede med skjellig grunn mistenkes for en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i mer enn seks måneder, nemlig den forbrytelse som er omhandlet i siktelsen mot ham, - og i alle fall for forsettlig drap. Forhørsrettens redegjørelse for bevisvurderingen tiltres, idet den er dekkende også for lagmannsrettens syn. I anledning forsvarerens anførsler bemerker lagmannsretten at det er uomtvistelig at siktede var til stede da drapet ble begått, og at de medsiktede C, E i en rekke innledende politiavhør har søkt å dekke siktede ved å foregi at han (E) var alene om drapet. Es senere forklaringer (dok VI/1-24) sammenholdt med vitners forklaringer om siktedes senere opptreden og utsagn, gir skjellig grunn til å mistenke ham for delaktighet i forbrytelsen."
Kjæremålsutvalget mener at forhørsretten med tilslutning av lagmannsretten meget grundig har drøftet spørsmålet om grunnvilkåret - "skjellig grunn til mistanke" - er oppfylt. Utvalget finner det helt klart at kjennelsen er tilstrekkelig begrunnet på dette punkt. Det var ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de nærmere enkeltheter i hendelsesforløpet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.