HR-1994-878-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-22 |
| Publisert: | HR-1994-00878s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00878, j.nr. 393/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §298, Straffeloven (1902) §195, §207, §212, §234, §239 |
Saken gjelder spørsmålet om det er vitnets alder ved dommeravhøret eller hovedforhandlingen som er avgjørende for om unntaket for vitneplikt for barn under 14 år i straffeprosessloven §298 kommer til anvendelse.
I straffesak mot A, tiltalt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd første straffalternativ, §207 første ledd første straffalternativ og §212 annet ledd, ble det 18 april 1994 avholdt ved Eidsivating lagmannsrett saksforberedende møte til avgjørelse av spørsmålet om vitnet, og fornærmede, B hadde plikt til å møte som vitne under hovedforhandlingen berammet til 25 april 1994. Samme dag avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"B har møteplikt."
B v/advokat Anne Robberstad har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse.
Hun gjør gjeldende at det avgjørende etter straffeprosessloven §298 er alderen ved dommeravhøret og ikke ved hovedforhandlingen. Er vitnet under 14 år når dommeravhøret gjennomføres, har det ikke møteplikt under hovedforhandlingen selv om det da skulle ha fylt 14 år, hvis ikke det foreligger særlige grunner, jf §298 første ledd if.
Lovgivers hensikt ved lovens system med dommeravhør av barn kan sammenfattes med at man ville sikre at barn i størst mulig utstrekning bare skal måtte forklare seg en gang og under omstendigheter som er mindre skremmende enn under hovedforhandling. Sistnevnte hensyn er så tungtveiende at det må anses for å være gjeldende rett at barn som er dommeravhørt ikke har møteplikt ved hovedforhandlingen selv om de da har fylt 14 år.
Dette følger av straffeprosessloven system, jf lovens §234, §239 og §298 sett i sammenheng. Det vises videre blant annet til de regler som gjaldt før straffeprosessloven av 1981 med forarbeider, særlig Ot.prp.nr.6 (1926 s 2-3), forarbeidene til loven av 1981, særlig Ot.prp.nr.35 (197879) s 190 og Innst.O.nr.37 (1980-81), Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer bind II s 52, Offerutvalgets utredning (NOU 1992:16 side 45), og boken Bistandsadvokaten s 158. Hun viser videre til at praksis ved Oslo politikammer er innrettet på at det er avhørstidspunktet som er avgjørende for vitneplikten. Avgjørelsen i Rt-1993-77 inneholder intet av interesse for det aktuelle lovtolkingsspørsmål.
Hun har nedlagt slik påstand:
"B har ikke plikt til å møte som vitne under hovedforhandling i saken mot A."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og slutter seg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Utvalget vil særlig peke på: Det sentrale formål med straffeprosessloven §298 er å beskytte barn mot den belastning det er å måtte avgi forklaring under hovedforhandlingen. Ut fra dette formål må alderen på det tidspunkt da det er spørsmål om å avgi forklaring under hovedforhandlingen være avgjørende. Det kan selvfølgelig diskuteres om hva som bør være den avgjørende alder. Det er imidlertid en lovgiveroppgave å fastsette denne, og lovgiveren har satt alderen til 14 år.
Den kjærende part har sterkt fremhevet at det har vært et formål med straffeprosesslovens regler om avhør av barn i sedelighetssaker at avhør bare skal skje en gang og ved dommeravhør. Det er vist til straffeprosessloven §234 og §239. Bestemmelsen i §298 må etter den kjærende part tolkes ut fra dette. Utvalget kan ikke se at det som her er påberopt kan være avgjørende ved tolkingen av §298. De nevnte bestemmelser regulerer ikke avhørssituasjonen hvor vitnet er mer enn 14, selv om det var under 14 da overgrepet fant sted og eventuelt tidligere har forklart seg etter §239. Det er riktig at det er et formål med bestemmelsene at barn så vidt mulig bare skal måtte forklare seg en gang i disse sakene fordi det er belastende for barnet å måtte gjenta forklaringen. Men dette hensynet slår ikke fullt til når vitnet før det nye avhøret når en høyere alder enn for den gruppen hvor man har definert det særlige beskyttelsesbehov.
I kjæremålet har den kjærende part trukket frem forarbeidene til lovendringen i 1926 til straffeprosessloven av 1887 da man innførte ordningen med dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Utvalget peker på at det fremgår av Ot.prp.nr.6 og Innst.O.nr.18 (1926) at det var helt sentralt for lovgiver å beskytte barn mot den belastning det er å måtte avgi forklaring under hovedforhandlingen, spesielt for lagmannsretten, jf Ot.prp.nr.6 s 2. Som påpekt tilsier dette at alderen på tidspunktet for hovedforhandlingen må være det avgjørende.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.