Hopp til innhold

HR-1995-1039-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-05-18
Publisert: HR-1995-01039s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-01039S , jnr 482/1995
Parter:
Forfatter: Skåre, Dolva, Tjomsland
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §268, Straffeprosessloven (1981) §388, §223, §227, §266, §267, §171, §184, §185, §338


A, født xx.xx.1964, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §268 første ledd jf §267 annet ledd, straffeloven §223, straffeloven §227 første ledd og straffeloven §266 tredje ledd jf første ledd.

Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 6 januar 1995 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 og 3 varetektsfengslet til 3 mars 1995 med brev- og besøksforbud. Fengslingen er senere forlenget, sist til 26 mai 1995 ved forhørsrettens kjennelse av 28 april 1995. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 3 mai 1995 ble tiltaltes kjæremål mot forhørsrettens kjennelse forkastet.

Tiltalte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, under henvisning til straffeprosessloven §338 første ledd nr 2 og 6, feilskrift for §388 nr 2 og 6. Det er særlig anført:

Det bestrides at det er en nærliggende fare for at tiltalte vil forspille bevis ved å påvirke vitner dersom han blir løslatt, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Etter som saken er ferdig etterforsket har alle fornærmede og vitner avgitt forklaring i saken. Tiltalte har vært kjent med anmeldelser i saken og har kunnet påvirke de fornærmede til ikke å forklare seg eller forklare seg usant. Dette har han ikke gjort. Dette viser at tiltalte ikke har opptrådt slik politiet frykter. For deler av tiltalen er de fornærmedes forklaringer meget utfyllende og grundige, noe som gir grunn til å anta at bevisforspillelsesfaren ikke er nærliggende.

Det bestrides at det forhold at tiltalte vil kunne påvirke vitner til ikke å møte til hovedforhandlingen kan gi grunnlag for fengsling, slik forhørsretten har lagt til grunn. Det er vist til de regler som gjelder for pågripelse og fengsling av vitner som ikke møter. Det anføres videre å være en saksbehandlingsfeil at forhørsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse vedrørende fengsling på grunnlag av gjentagelsesfare.

Det er lagt ned påstand om at tiltalte løslates.

Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i straffeprosessloven §388.

Det er i kjæremålet vist til nevnte paragrafs nr 2 og 6. Nr 6 ble imidlertid opphevet ved lovendring 11 juni 1993 nr 80. Angrepene på saksbehandlingen retter seg mot forhørsrettens behandling. For øvrig er det lagmannsrettens konkrete vurdering av faren for bevisforspillelse som angripes, og den kan utvalget ikke prøve.

Kjæremålet må etter dette avvises.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet avvises.