HR-1995-104-A - Rt-1995-1325
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-21 |
| Publisert: | HR-1995-00104-A - Rt-1995-1325 (432-95) |
| Stikkord: | Ran |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-650 - Høyesterett HR-1995-00104 A, snr 135/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Per Halsbog) mot A (advokat Arne Haugestad) |
| Forfatter: | Dolva, Skåre, Bugge Tjomsland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §270, §271, §183, §260, §49, §62 |
Dommer Dolva: Agder lagmannsrett avsa 23 september 1994 dom som for As ved kommende har denne domsslutning:
"1. Tiltalte A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jfr. §268 annet ledd, straffeloven §260 første ledd, jfr. tredje ledd, straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §271, straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §271, jfr. §49 og straffeloven §183, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 7 år med fradrag av 194 dager for utholdt varetekt. ...
2. - - -
3. A, født xx.xx.1965, og B, født xx.xx.1960, dømmes - in solidum - til å betale erstatning til Kreditkassen, Oslo, med kr 14935742,60 med tillegg av renter fra 23. desember 1992 til betaling skjer med 18 % p.a. til 1. januar 1994 og deretter med 12 % p.a.
4. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Domfelte har anket over straffutmålingen.
Jeg finner at anken bør tas til følge.
A er en 30 år gammel mann, tidligere straffet flere ganger, men for forhold som har mindre betydning i denne sammenheng. Han er nå dømt for grovt bankran, begått i mai 1991, to grove bedragerier og to forsøk på grove bedragerier samt falsk, begått i desember 1992.
Ved bankranet hvor domfelte sammen med to andre fikk med seg kr 74.000, opptrådte ranerne maskert og truet med gevær og kniv. Ved de to fullbyrdete bedrageriene fikk domfelte i samvirke med flere andre personer ved hjelp av falske bankgiroblanketter overført store beløp fra en konto i Kreditkassen tilhørende UNI Storebrand. Ved det ene bedrageriet ble 17,2 millioner kroner overført til en konto i Den norske Bank og hevet av domfelte som utga seg for å være innehaveren av kontoen og legitimerte seg med vedkommendes pass. Av beløpet er bare vel to millioner kroner kommet til rette, og domfelte er sivilrettslig dømt til å erstatte Kreditkassen nær 15 millioner kroner. De samme personer hadde kort tid i forveien forsøkt å gjennomføre et bedrageri for samme beløp etter et tilsvarende mønster, men dette ble forhindret på forsøksstadiet ved at ansatte i banken oppdaget at et brev som var benyttet, var falsk. Ved det andre bedrageriet ble nær 3,2 millioner kroner overført til en konto i Handelsbanken, men beløpet ble ikke utbetalt. Det andre bedrageriforsøket gjaldt 2,9 millioner kroner som ble forsøkt overført fra en konto tilhørende Den norske Stats Husbank i Sparebanken NOR til en opprettet konto i Fokus Bank.
Opprinnelig var 21 personer siktet i saker innen dette komplekset som også omfatter andre forhold. Ved lagmannsrettssaken ble A dømt sammen med B, som var med på ranet og forsøket og bedrageriet vedrørende de 17,2 millioner kroner. B ble også dømt for et grovt bedrageri mot Statens lånekasse på vel 1,6 millioner kroner som ble utbetalt. Straffen for hans vedkommende ble satt til fengsel i 5 år. Enkelte av de andre opprinnelig siktete har fått sine saker avgjort ved dom i forhørsrett. Sakene mot seks av de øvrige ble behandlet av Oslo byrett, som avsa dom 9 januar 1995.
A har særlig anført at han har fått for streng straff sett i forhold til de øvrige domfelte. Oppdelingen av sakene har etter hans mening gjort det vanskelig å bedømme den enkeltes rolle innen dette komplekset på en balansert måte, og dette har ført til at han i for stor grad er blitt belastet som hovedmann. Selv om A i og for seg har stått sentralt og kan betegnes som initiativtaker til bedrageriet mot UNI Storebrand, var det mange som var involvert. Særlig to jurister var nøkkelpersoner ved at de hadde den nødvendige innsikt slik at gjennomføringen av bedrageriet kunne lykkes.
Ved straffutmålingen legger jeg til grunn at A har hatt en sentral rolle i de pådømte forhold, selv om forbrytelsene har vært utført i samvirke med andre, hvis medvirkning til dels har vært helt avgjørende for gjennomføringen. Det må i skjerpende retning legges vekt på at man står overfor vinningskriminalitet av usedvanlig omfang, hvor beløpenes størrelse og den profesjonelle framgangsmåten tilsier en lang fengselsstraff. Bankranet ble gjennomført på en truende måte og har ført til psykiske problemer for den ene av bankfunksjonærene. Direkte sammenliknbare straffutmålingstilfeller foreligger ikke. Dette gjør straffutmålingen vanskelig. Jeg er likevel kommet til at lagmannsretten har satt straffen for A for høyt, og finner at fengselsstraffen bør nedsettes til seks år.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 6 - seks - år.