HR-1995-1040-S - Rt-1995-928
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-18 |
| Publisert: | HR-1995-01040-S - Rt-1995-928 (283-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-01040S, jnr 453/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §391, §232 |
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 6 oktober 1994 ble A, født xx.xx.1977, dømt for blant annet forbrytelse mot straffeloven §229 2. straffalternativ jf §232 etter tiltalens post II b. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen lyder slik:
"Fredag 12. februar 1993 ca kl. 19.30 utenfor X fritidsklubb i Oslo, slo han B flere ganger i hodet og på kroppen med et aluminiumsrør slik at B fikk et kutt i pannen og i bakhodet.
B ble sykemeldt i tre uker."
Lagmannsretten la til grunn at A ikke selv direkte hadde slått fornærmede, men at han likevel var straffskyldig som medvirker til legemsbeskadigelsen.
Fornærmede B møtte ikke under hovedforhandlingen, men legeerklæring fra Legevakten ble fremlagt. Det fremgår blant annet av legeerklæringen at fornærmede skulle fjerne sting i hodet hos egen lege etter ti dager og at han skulle komme til kontroll etter tre uker. Anmeldelsen med forklaring fra fornærmede ble ikke opplest.
Lagmannsrettens dom ble av domfelte påanket til Høyesterett. Anken gjaldt lovanvendelsen vedrørende tiltalens post II b samt straffutmålingen. Lovanvendelsesanken ble nektet fremmet, mens straffutmålingsanken ble henvist til Høyesterett, som ved kjennelse 10 januar 1995 forkastet anken.
Den 15 mars 1995 fremsatte A begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom forsåvidt gjaldt domfellelsen etter post II b i tiltalen. Det ble vist til at Oslo byrett den 1 mars 1995 avsa dom mot C, født xx.xx.1974, som var tiltalt for samme forhold. For byretten ble dette forholdet av aktor etter bevisførselen nedsubsumert til straffeloven §229 1. straffalternativ, noe byretten sa seg enig i, under henvisning til nye opplysninger fra fornærmede B - som møtte i byretten - om varigheten av hans sykmeldingsperiode. Det ble anført at det nye fremskaffede bevis, fornærmedes vitneforklaring for byretten, syntes egnet til å føre til anvendelse av en mildere strafferegel, jf straffeprosessloven §391 nr 3.
Lagmannsretten avsa 19 april 1995 kjennelse med slik slutning:
"Sak 94-01074 for Eidsivating lagmannsrett mot A gjenopptas for så vidt gjelder domfellelsen for tiltalebeslutningens punkt II b)."
Kjennelsen er avsagt under dissens fra en lagdommer, som fant at vilkårene for gjenopptakelse ikke forelå.
Statsadokaten har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det ikke kan være tvilsomt at de skader fornærmede pådro seg i forbindelse med forholdet omhandlet i post II b går inn under begrepet sykdom, og at denne "sykdom" vedvarte i mer enn to uker - dette til tross for at fornærmede eventuelt begynte i arbeid igjen 4-5 dager etter at skadene ble påført ham. Problemsstillingen om sykemeldingsperioden eller arbeidsdyktigheten faktisk ble avbrutt av fornærmede etter mindre enn to uker er uinteressant. Noen mildere strafferegel blir det ikke aktuelt å anvende.
Subsidiært er det anført at selv om vilkårene for å kreve gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §391 nr 3 skulle være til stede, må det ved en skjønnsmessig vurdering kunne vektlegges forventet domsresultat ved en eventuell nedsubsumering. En eventuell nedsubsumering synes å være uten betydning for utmålingen av straff.
Det er ikke lagt ned påstand.
A har vist til gjenopptakelsesbegjæringen og anførslene for lagmannsretten. Det er forøvrig hans syn at ny behandling vil kunne medføre endret straff.
Han har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i kjæremålssaken, er enig med lagmannsrettens flertall i at vilkårene for gjenopptakelse er til stede for så vidt gjelder domfellelsen etter tiltalebeslutningens post II b), jf straffeprosessloven §391 nr 3, og finner å kunne tiltre den begrunnelse flertallet har gitt for dette. Utvalget er således også enig med lagmannsrettens flertall i at det slik §391 nr 3 er formulert, ikke kan få betydning for gjenopptakelsesspørsmålet om det måtte forventes at straffereaksjonen ikke ville blitt endret som følge av at forholdet under denne post i tiltalen skulle bli henført under straffeloven §229 1. straffalternativ.
Lagmannsrettens kjennelse blir å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.