HR-1995-107-B - Rt-1995-1173
| Instans: | Høyesterett - dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-16 |
| Publisert: | HR-1995-00107-B - Rt-1995-1173 (380-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Habilitet, Jaktrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00107 B, snr. 131/1995. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Inger Wiig) mot 1) A 2) B (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Tjomsland, Langvand, Schei, Stang Lund, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeloven (1902) §255, §63, Straffeprosessloven (1981) §360, Viltloven (1981) §48, §56, Viltloven (1981) |
Politiadjutanten ved Gudbrandsdal politikammer utferdiget 14 september 1994 forelegg mot B, født xx.xx.1967, og A, født xx.xx.1965, for overtredelse av straffeloven §255 og bestemmelser i viltloven. Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble oversendt Nord-Gudbrandsdal herredsrett til pådømmelse. Herredsretten avsa 19 desember 1994 dom med slik domsslutning:
"1.1 B, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §255 og viltloven §56, første ledd, jf kgl.res. av 2. april 1982, jf forskrift av 16. mars 1983 om våpen og ammunisjon til storvilt- og småviltjakt, og skyteprøve for storviltjegere §5.2, jf §1.2 sammenholdt med straffeloven §63 første ledd til en bot stor kr 4.000 - firetusen - subsidiært fengsel i 8 - åtte - dager.
1.2 B dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger med kr 1.000 - ettusenkroner.
2.1 A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §255 og viltloven §56, første ledd, jf kgl.res. av 2. april 1982, jf forskrift av 1. august 1989 om forvaltning av hjortevilt §32, jf §2, sammenholdt med straffeloven §63 første ledd til en bot stor kr 4.000 - firetusen - subsidiært 8 - åtte - dager fengsel.
2.2 A dømmes til å tåle inndragning av verdien av en jaktrifle med kikkertsikte. Beløpet er kr 3.000 - tretusen.
2.3 A dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger med kr 1.000 - ettusen kroner.
3. I medhold av viltloven §48 inndras verdien, kr 585,60 - femhundreogåttifem 60/100 av ulovlig underslått kjøtt til fordel for Viltfondet, A og B hefter solidarisk for beløpet."
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
De domfelte har angrepet herredsrettens dom. Rettsmiddelerklæringene er oppfattet både som begjæringer om fornyet behandling og anker. Ankene gjelder saksbehandlingen, straffutmålingen og inndragningen - for Bs vedkommende også lovanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å nekte lagmannsrettsbehandling. Ankene er henvist til Høyesterett for så vidt gjelder en anførsel om inhabilitet for den ene meddommeren, men er for øvrig nektet fremmet.
Jeg er kommet til at ankene må tas til følge.
Det saksforholdet domfellelsen gjelder kan sammenfattes slik:
De domfelte var 30 november 1993 på rådyrjakt på X nord for Y i Z. A som hadde kjøpt fellingstillatelse for ett dyr av Y grunneierlag, stod på post, mens B gikk i terrenget. To rådyr, en geit og en killing, ble skremt opp og A felte først geita og deretter killingen. A er dømt for å ha felt to rådyr til tross for at tillatelsen bare omfattet ett dyr, og både A og B er dømt for underslag av kjøttet av dette dyret. B er også domfelt for ved en annen anledning å ha medbragt en hagle og en rifle under transport med bil til tross for at begge våpnene hadde skudd i magasinene.
Inhabilitetsinnsigelsen mot den ene av meddommerne, gårdbruker C, er begrunnet med at han er medlem av Y grunneierlag. Det er for Høyesterett bekreftet at C på tidspunktet for hovedforhandlingen var medlem av Y grunneierlag. Det er opplyst at han har vært medlem i grunneierlaget i ca 25 år, men det foreligger ikke opplysninger om at han har hatt tillitsverv i laget. Det var styret i Y grunneierlag som anmeldte B og A til politiet for fellingen av rådyret, og laget fremsatte også krav om erstatning for verdien av dyret. Erstatningskravet var medtatt i forelegget, men da verdien av dyr som felles uten fellingstillatelse tilfaller Viltfondet, ble dette kravet ikke tatt opp under hovedforhandlingen.
Det burde for Høyesterett ha foreligget mer utførlige opplysninger både om Y grunneierlag og om Cs eiendom. Det er f.eks ikke opplyst hvor mange medlemmer grunneierlaget har, og ikke om hvor stor betydning jaktinteressene har. Det foreligger heller ikke opplysninger om lagets vedtekter.
Jeg legger til grunn at laget blant annet har som formål å vareta grunneiernes felles interesser i forbindelse med utnyttelse av jaktressursene på deres eiendommer. Laget organiserer utleie av jaktrett med rett for leieren til å felle et bestemt antall dyr av den kvoten laget disponerer. Grunneierlaget har også som oppgave å håndheve jaktrettighetene på medlemmenes eiendommer, og dette må antas å være bakgrunnen for politianmeldelsen i denne saken.
Jeg er med dette som bakgrunn blitt stående ved at utgangspunktet bør være at medlemskap i et lokalt grunneierlag medfører inhabilitet etter domstolloven §108 i saker som gjelder uberettiget jakt på eiendommer hvor laget forvalter jaktrettighetene. Ulovlig jakt vil angå medlemmenes felles økonomiske interesse, og rammer ikke spesielt den enkelte grunneier.
Jeg finner etter dette at C var inhabil som dommer i saken, og herredsrettens dom med hovedforhandling må da bli å oppheve, jf straffeprosessloven §360 annet ledd nr 3.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.